Tidl. pubisert i "Alt om Fiske" nr. 4/2004.

Hansa splitcane fra Hunndalen

Hans het han, og Hansa het stengene. I de første årene etter krigen startet Hans Onsrud en omfattende produksjon av splitcanestenger i Hunndalen utenfor Gjøvik. Utover femtitallet var det på det meste 10-12 personer ansatt i full produksjon året rundt. Minst 13000 Hansa-stenger av et titalls ulike typer ble solgt rundt omkring i landet til ut på sekstitallet.

Ekte gründerånd

Hans Onsrud kom fra en ekte gründerfamilie i Gjøvik. De fire brødrene dro i gang hver sin bedrift i som fikk et blomstrende liv i tiårene som fulgte. Hans drev kolonial i det lille tettstedet Hunndalen et par kilometer langs riksvegen mot Oslo, og så muligheten i det voksende fritidsmarkedet, der fluefiske var godt i gang med å finne fotfestet.

I tillegg var det mye sterk kompetanse på lamineringsteknikker fra møbebel-bedrifter som det var flere i traktene, og særlig de 5-6 skifabrikkene som fantes i Gjøvikområdet på den tiden. Dessuten befinner man seg her i Mustads nabolag, med alt det fører med seg av oppmerksomhet på sportsfiske. Onsrud selv var derimot ingen ivrig sportsfisker. Det var ikke derfra interessen for fluestenger kom, han så på det som et etterspurt håndverksprodukt. De første årene hadde han da også en importert trønder med erfaring antagelig fra Hørgård som verksmester og ansvarlig for kvaliteten.

Men historiens dunkelhet ligger over stangfabrikken Hansa. Bedriften ble nedlagt mot midten av seksti-tallet, og ingenting er tatt vare på som kan fortelle detaljer om produksjonen. Eksakt hvor mange stenger som ble laget, og av hvilke typer, er det ikke lenger mulig å vite sikkert om. Ikke en gang en komplett oversikt over ulike stengene kan noen komme med i dag.

I Hunndalen sentrum treffer vi Sonja Onsrud, gründerens datter, som kan bekrefte det man aner. Alt er kastet. Ingenting er igjen etter utflyttingen fra de gamle lokalene i -79, forteller hun. Selv hadde hun som ungjente ansvaret for en del av kontorholdet, og hun surret stangringer, ved hjelp av en symaskin-motor med clutch som kunne tilpasse hastigheten. Da vi er nede i den andre kaffekoppen kommer hun på noe og forsvinner i kjelleren, og kommer tilbake med en fakturablokk, en eske med tråd i grønt og rødt, et syltetøyglass med stangringer og ett med toppringer, og en liten saks innsmurt med lim og lakk. Et par stenger har hun også stående.

Boomerang og Lille Havfrue

Etter å ha trålet bygdene i området sitter man til slutt igjen med bruddstykker av historien, og noen navn. Det var enhånds-stengene “Boomerang” på 9,5 fot, “Turist” på 9 fot, fjorten-foteren “Goliat” og “Lille Havfrue” på 12. I tillegg laget

man en haspelstang ved navn “Longcast” med løst håndtak og stangringer, dessuten utstyrt med en vridbar, patentert snelle fra Berg Mekansike Verksted i Strømmen utenfor Oslo.

Stangfabrikken prøvde seg på glassfiber de siste årene og produserte kastesluk-stanga “Trulte” på 5 ½ fot, uten at det ble noe suksess å bygge videre på. Nevnes bør også den populære “Hansaknerten” til å avlive fisken med. I tillegg har stangnavnet “Nøkken” vært nevnt. “Boomerang” var ei populær stang som det gikk mye av. Tohånds-stengene solgte forøvrig en god del i Telemarks-området, som et mer håndterlig alternativ for markfiskere som ville slippe langbambusen. Det gikk mye tohånds laksestenger i Trøndelag også, på Hørgårds hjemmebane.

Pyntesurring som varemerke

Etter diverse graving og snusing ender vi opp hos Petter Lundby i Vardal. Han jobbet ved fabrikken som seksten-syttenåring de siste par årene den var oppegående. Og ut

av tøyfutteralene trekker han tre Hansa-stenger, ubrukte og fine, som om de kom rett fra produksjonen i den lange toetasjes bygningen tvers ovenfor kolonialen i Hunndalen sentrum.

Også for Petter Lundby har det meste rundt Hansa fortapt seg i historiens skoddeheim, men selve framstillingen av stengene kan han fortelle litt om. Tonkin, en bambusart, ble importert fra Kina, vekstringene ble slipt ned, deretter ble det tørket grundig og splittet. Selve koningen av stangemnet foregikk med en håndsveivet fresemaskin, og da gjaldt å være stø på labben og sveive jevnt. Denne maskinen fikk Onsrud konstruert ved en mekanisk bedrift i nærheten.

Det største problemet var å unngå at stangdelene, og særlig toppene, vred seg. Selve sammenlimingen skjedde i to etapper: Først ble de limte delene rullet mellom to tykke glassplater før de ble surret med strikk, i to omganger som gikk hver sin veg, og hengt opp for tørking. Lakken ble påført i høye kar der stangdelene ble dyppet nedi og hengt til tørk over ei renne som samlet opp overflødig lakk for gjenbruk. Siste ledd før finspilingen var å skrape bort det ytterste tonkinlaget med sikling. Surringen var selvsagt viktig for stengenes utseende, og derved salgbarheten, og inntil stangnavnet, som ble skrevet på for hånd, la man på en tre-delt pyntesurring som ble selve varemerket for Hansas splitcanetenger.

Glassfiber og båtstenger

-Men det jeg husker aller best, var støpingen av aluminiumshåndtak til slukstengene, som foregikk utendørs om sommeren. Det var en varm og svett opplevelse i solsteika over flytende aluminium. Som yngstemann måtte jeg jo pent finne seg i å gjøre den jobben, forteller Lundby.

Glassfiberemnene, både heltrukne og hule, ble importert fra Tyskland, og disse stengene ble et siste forsøk på å blåse nytt liv i bedriften, sammen med et forsøk på lønnsom produksjon av båtstenger til Mjøsas dreggfiskere. De siste årene var det bare to-tre mann i arbeid, men ut på sekstitallet var det altså kroken på døra for godt.

Til sist får vi nyss om en kar godt opp i åttiårene, Odd Paul Viken i Hunndalen, som jobbet ved bedriften i 12 år. Og han kan fortelle at i hans tid ble det produsert ca. 13 000

splitcanestenger totalt av minst ti ulike typer. Det var to- og tredelte enhånds fluestenger, laksestenger og slukstenger, som det også var flere typer av. Hansa ble solgt over hele landet, og Gresvig i Oslo var en trofast forhandler med stor omsetning av dette merket. Odd Paul Viken forteller at det den gangen var et aktivt castingmiljø i Gjøvik Fiskeforening som hadde eget anlegg i Bassengparken like utenfor byen, og at Hansastengene gjorde det skarpt i mange konkurranser både her og andre steder.

Dette var i Hørgårds storhetstid, men en stadig skarpere konkurranse fra rimeligere stenger av utenlandsk opphav, sammen med en generelt synkende etterspørsel, førte til at de også måtte legge inn årene til slutt. Tidlig på syttitallet var det over for industriell produksjon av spiltcanestenger i Norge, og Hansa hadde gått over i historien forlengst.

Alt som er igjen fra Hansa Fluestangfabrikk

Hans Onsrud i yngre dager.

Fabrikken holdt til bak landhandleriet.

Hansa laget også slukstenger i splitcane, her med en egenutviklet snelle som skullevris i kasteretningen.

© erland fjell 2009