bøker - Nattfiskeren

Haukuglas lone

Midtsommer ved Bjørnåa. Solflimmer og døsige dager. Blank ettermiddag. Et dovent og mykt vak bobler fram i en trang elvesving. En rødprikket ørretkropp velter seg og viser fram sin brede halefinne. Den dasker mykt. Solskimmeret gliter og blinker. Små bølger ruller inn i sivet.

Fisken er stor, godt over kiloen. Den magiske kiloen.

Jeg sitter på en nedfallen bjørk med god utsikt over elva, venter i spenning på om fisken kommer opp igjen til et nytt vak.

Tiden går eller står stille. Jeg vet ikke.

Ei trane kommer roende på store vinger opp langs elveløpet, jeg kan tydelig høre suset fra de langsomme vingeslagene. Når trana akkurat er borte bryter ørreten vannskorpa igjen, slurper i seg en liten nymfe, nettopp steget opp fra elvegrusen.

Lenger ute i svingen vaker en mindre fisk ivrig, er stadig oppe i plaskende vak. Forskjellen på de to ørretene er slående. Da den store har vært oppe for tredje gang smyger jeg ned til elvebredden, kryper fram i skjul av buskene og luftkaster. Men allerede når snøret sveiper ut over elva jager en skygge over sandbunnen og forsvinner ned i djuprennas blågrønne mørke, inn i ly av en stor stein som så vidt stikker opp fra vannet.

... jager en skygge over sandbunnen og forsvinner ned i djuprennas blågrønne mørke

Fisken er sky, på storørreters vis.

Sola står høyt, snøret lagde en skarp skygge. Det var den som skremte fisken. I stedet kaster jeg etter den lille ørreten som tar flua med en gang. Den er vakker å se til, gullskimrende i de mørke kroppsidene, feit og fin. Da jeg gjør den opp lyser kjøttet lekkert i rosa. Den blir lagt i friske einerkvister.

Jeg setter meg på vindfallet igjen, tenner pipa og venter. Kanskje den store kommer tilbake, bare elva får roet seg og stillheten får råde. Men elvesvingen ligger blank og lugn mens sola synker.

I toppen av ei tørrbjørk sitter en mørk bylt i skarp kontrast til den blanke forsommerhimmelen. Det er ei haukugle. Den sitter på sin faste plass og rører seg knapt. Bare av og til vrir den på hodet, borer det gule blikket i et kraslende lemen nede i lyngen.

Ugla finner det ikke bryet verdt å slå ned på den svartgule gnageren. Fjellet vrimler av lemen, det er et lemenår det går gjetord om. Det største i manns minne. Haukugla kan ta de bytter den vil, uten anstrengelser. Når som helst.

Ugla møtte meg da jeg kom til lona i går kveld. Først hørte jeg de underlige varselskrikene, bløte og skjærende på samme tid. De sendte tankene til granskogene lenger nede i Revådalen, med lavskrikenes skjelvende jammer.

Så fikk jeg øye på ugla i tørrbjørka, på en sprikende grein helt oppe under toppen. Den satt urørlig, skjelte faretruende helt til jeg kom inn under treet. Da først slo den ut vingene og skjente lydløst inn mellom de krokete trestammene, for å slå seg inn i ei bjørk lenger borte. Da jeg gikk borttil ble ugla sittende. Av og til åpnet den nebbet og sendte ut sin advarsel, myndig og inntrengende.

Jeg ble stående lenge under bjørka, i beundring over den vakre fuglen.

Ugla gad knapt ofre meg et blikk. Den stirret upåvirket utover elva, som renner stille og glassklar forbi, dyp og rik på gjemmesteder for ørretene.

Når jeg gjorde for mye av meg, tok en for brå bevegelse, da boret ugla sitt svovelgule blikk fast og varslet høylydt.

Til slutt tok den lysvatterte, elegante fuglen til vingene og forsvant inn mellom bjørkene på den andre siden av elva mens den skjelte skarpt, nesten foraktelig.

~~~

Resten av kvelden blir jeg ved den blanke elvesvingen, og da sola synker ned mot Våkbergets ruvende stup kroker jeg en ørret, litt større enn den jeg tok tidligere i dag. Som alle ørreter her i Revåa er også denne svært stridbar, springer høyt, jager hit og dit før den kan ledes i håven.

... langt i det fjerne gjaller tranenes fanfarer. Da vaker ørreten i svingen på nytt, mykt og stille.

Men den store viser seg ikke.

Og sola synker, skyggene strekker seg.

Fuglesangen blander seg til et stigende kor, Sivspurven kniter lavmælt og ensformig, løvsangere fløyter sine melankolske strofer om og om igjen, fra flere kanter samtidig. Selv gråtrosten gjør sitt beste for å få til noe som ligner melodisk klang. Bjørkefinker sender ut monotont skarrende lokkerop, ei gluttsnipe kommer klippende på spisse vinger langs elva, fløyter skarpt og gjenomtrengende da den skjener forbi.

Inne fra myra lyder bekkasinens merkelige mekring. Om og om igjen flyr den butte vadefuglen opp i høyden og slipper seg ned som en stein. Da står den ene stjertfjæra på tvers og vibrerer som et stemmebånd, brekende og mystisk. Og gjennom hele fuglekoret bærer rødvingetrostens dalende strofe mot kveldshimmelen.

Langt i det fjerne gjaller tranenes fanfarer. Da vaker ørreten igjen i svingen, mykt og stille. En varme brer seg over huden, hendene blir klamme, halsen snører seg sammen og tørker ut på et øyeblikk.

Jeg kjemper for å beholde fatningen, venter til ørreten har vist seg et par ganger til, med lange mellomrom. Da huker jeg meg sammen og smyger ned mot elva mens jeg trekker snøret langsomt av snella, legger det i store buktninger i den venstre hånda. De siste metrene krabber jeg på knærne, inn bak en jordvoll som stikker ut i elvesvingen, gravd ut av flomvannet. På toppen vokser noen tette småbjørker som gir fin dekning.

Sola er borte, ingen lumske skygger kan skremme fisken. Det er en god stund siden det siste vaket nå, når som helst kan den komme opp igjen.

Jeg må føle meg fram til det rette øyeblikket. Ved et for tidlig kast vil jeg skremme fisken, og all ventingen vil være forgjeves. Flua må komme drivende akkurat når ørreten er i ferd med å se seg ut et nytt bytte.

De få vakene har kommet med lange mellomrom, men alikevel jevnt og stødig. Tjue minutter, kanskje en liten halvtime mellom hvert. Jeg vet ikke, klokke har jeg aldri med på mine ødemarksturer. Den hører ikke til da, kjennes fremmed og forstyrrende.

Jeg venter på et slags indre signal, en impuls. En innskytelse i rette øyeblikk.

Nå! Med avmålte bevegelser går kastet ut, snøret tegner lette buer. Da jeg slipper rasler det svakt gjennom stangringene, skyter ut noen meter og lander perfekt med flua etter. Den daler som et svevende insekt, legger seg lett og pent, driver sakte ned mot vakstedet. Nå - nå!

Det sveller under flua. En butt fiskesnute bryter vannspeilet og suger til seg det brunspraglete åtet. Jeg ser det tydelig, som en langsom film. Så reiser jeg meg opp, gir et lett tilslag.

Kroken sitter! Et voldsomt rykk går gjennom stanga, snøret pisker vannskorpa. En skummende hvirvel slår opp i vaket, og mens snella skriker iltert går ørreten som et lyn rett ned i dypet. Der stanser den, nykker lett i snøret.

Før jeg rekker å tenke over hva som skjer smeller det gjennom stanga, i kraftige rykk, tre ganger. Den er nære ved å bli rykket ut av nevene. Øyeblikket etter retter den seg, flua flyter opp og snøret ligger slapt utover elvelona. Vannet er opprørt etter ørretens korte, heftige kamp.

.. og mens snella skriker iltert går ørreten som et lyn rett ned i dypet

Jeg står som trollbundet, lammet. Men numne fingre trekker jeg inn snøret, må puste dypt og langsomt. Flua er som en tjafsete dott, tygget i stykker.

Sakte sneller jeg snøret på plass og skritter tilbake til vindfallet, dumper ned og blir sittende, stirrer ut over det kveldsblanke vannet med sløret blikk og stive tanker.

Først når mørket har senket seg og fuglesangen stilner forlater jeg haukuglas lone.

Ugla har kommet tilbake til sin tørrbjørk. Da jeg passerer, vrir den på halsen, sender meg et nedlatende blikk og skjeller. Virkelig setter meg på plass.

~~~

En ny dags demring stiger over Bjønndalen. Med nye muligheter.

Haukugla sitter i tørrbjørka, som en gardist på vakt. Lenge søker jeg gjennom bjørkeholene, er bortom alle større trær og stubber uten å finne noe reirtre. Det er merkelig, uglas hissige varslelskrik gir gjenklang av at den forsvarer sitt reirområde.

Og mens timene renner vekk vokter jeg over den oljeblanke elvesvingen. Småfiskene vaker både ovenfor og nedenfor, mens vannskorpa i svingen ligger like blank. Det er et godt tegn. Den store holder småørretene unna, de våger ikke nærme seg den gode standplassen i svingen.

Jeg gjør noen kast med våtflue, uten resultat.

Like godt. Det kjennes nesten som en lettelse at det ikke hogger. Det er bedre å vente til den kan tas med tørrflue. Før eller siden vil den vake igjen. Bedre å beholde roen, vente på tørrfluevaket. Langt bedre enn å øde tålmodigheten på et ensformig fiske med våtfluene.

I stedet sitter jeg på vindfallet, nører opp en kaffevarme til min sotsvarte kjele. De små flammene leker og danser rundt kjelen, som snart rister svakt og koker. Når kaffen har trukket ferdig sitter jeg med trekoppen i nevene og drikker langsomt, drøyer den glinsende drikken så lenge som mulig.

Jeg lar blikket dvele ved fjellets mektige skjønnhet. Fugler flagrer til og fra, myggen hviner. Det er god sikt bort til haukuglas tre der den sitter like urørlig, later til vente på at noe skal skje.

Tiden går.

Mens jeg drikker min kaffe, røyker min pipe og følger med på småørretens vak vokser en hendelse fra noen år tidligere fram i erindringen. Et annet sted. I tette barskoger i lavlandet lang sør.

~~~

En varsom vandring gjennom en disig sommerdemring nærmet seg sin ende da underlige lyder trengte ut av skogen. Bløte, men kraftige skrik, ulikt alle andre fuglelyder på de kanter.

Skrikene kom i rytmiske støt, flyttet seg stadig. Nærmere, lenger vekk, fra siden, bakfra. Jeg lot blikket sveipe i langsomme buer over skogen. Ved en lysning med spredte furuer på hvitflekket mose tegnet ei ugle sitt omriss i toppen av ei glissen furu. Nebbet gled sakte opp og igjen. Den kneppet og varslet intenst, truende.

Brått slapp den seg ned, stupte langs greinene, skjente inn mellom trærne og forsvant ut av syne. Men bare for en kort stund. Da dukket ugla fram igjen. Et øyeblikk stirret jeg rett inn i de gule, fryktløse øynene. I samme sekund for jeg sammen, og ugla strøyk over med en fingerbred klaring. Den subbet så vidt borti lua.

.. begge satte inn med raske angrep, avløste hverandre, kom fra alle kanter samtidig!

Jeg ble stående sammenkrøket, som frosset fast. Ugla svingte seg elegant opp i en furutopp der den fortsatte sine intense varselskrik. Da fikk jeg øye på den andre ugla på ei furugrein lenger borte.

Med langsomme steg nærmet jeg meg en stor lysning, et vidåpent hogstfelt. Uglene, det var haukugler, viste alle tegn til å ha sitt rede i nærheten, og det eneste stedet denne fjellskogenes ugle kunne tenkes å ha slått seg til var ute på hogstflaten.

Der i skogkanten angrep ugla igjen. På den samme forvirrende vis. Skar inn mellom trærne og dukket opp rett foran øynene. slik at jeg med nød og neppe rakk å huke meg sammen. Enda noen skritt nærmere, ut i beltet med vindfelte graner som lå på kryss og tvers.

Da var grensen nådd for de uredde uglene. Begge satte inn med raske angrep, avløste hverandre, kom fra alle kanter samtidig! En panikk grep tak, jeg ble stående sammenhuket, så meg forvirret omkring med armen over ansiktet.

Et halvt hundre meter ute på snauflaten sprikte ei stor tørrosp, med et gapende sort hull midtveis oppe på den buktende stammen.

Det måtte være haukuglenes reirtre.

Men å nærme seg det var knapt tenbart. De to uglene satte meg fullstendig ute av spill. Fra før visste jeg at haukugla bare meget skjelden går til direkte angrep. Men skinnangrepene jeg nå ble utsatt for var så truende og virkningsfulle at det var umulig å undersøke ospa nærmere.

Haukuglene kom igjen og igjen, og hadde den slue taktikken at de siktet seg inn i synsfeltets ytterkanter, gjerne begge to samtidig, fra hver sin kant.

Jeg rygget tilbake med armene opp foran ansiktet, snublet et par skritt, måtte dukke ned, noen skritt til, nye angrep. Og slik drev vi på, uglene og jeg, til de var sikre på at de hadde jaget meg på flukt. Da svingte de seg elegant opp i hvert sitt tre og varslet hoggende skarpt, men samtidig med en myk klang i målet.

Lenge kunne uglenes skrik høres. Uten tegn til triumf, men med en undertone av den ytterste selvsikkerhet.

~~~

Sur bålrøyk slår meg i øynene, rykker meg ut av tankene.

Jeg gløtter bort på ugla i elvekanten. Den sitter like rolig, vrir av og til på det store hodet.

Det er uventet å møte akkurat den her inne i fjelldalen. Som uglene ved hogstflaten nede i flatlendet har den funnet sitt revir langt utenfor sine vanlige områder.

Haukugla hører til i de glisne furuskogene innunder fjellet. I det myldrende lemeåret har den funnet seg til rette her ved elvelona langt inne i fjellbjørkenes skog.

Den gangen, ved flatehogsten, var det også et stort smågnagerår. Og den endeløse snauflaten kunne minne om et fjellterreng. Skogene og dyrelivet er i forandring, ingenting er slik det en gang var.

Bortsett fra her i Bjørnåas dal. Der en jomfruelig skjønnhet enda hersker uforstyrret. Og ørretfisket kan være et virkelig eventyr.

Dagen går sin gang. Jeg nører opp bålet og tyner en kopp til ut av gruten. Da kommer en stor fugl i lydløs flukt inn fra myrene. Det er haukuglas make. I klørne henger et lite bytte, et dødt lemen. Straks kvikner ugla i bjørka til, strekker hals og åpner nebbet, sender ut lavmælte, kvinkende lyder. Den andre ugla flyr inn over elveleiet og sneier forbi tørrbjørka med myke skrik, slår opp i en bue og lander i et annet tre, et stykke unna. En stund sitter de i ro med et vell av myke, mjauende skrik. Det er en hel samtale på gang.

.. og da sola synker ned bak fjellvåkenes berg kommer den opp, stille og forsiktig i et lite, nesten usynlig vak

Plutselig letter begge uglene samtidig, møtes og flyr omkring hverandre i store buer, skjener med stor presisjon inn mellom trærne. Så møtes de igjen, midt over elva. Med stor eleganse gir den ankomne fra seg sitt bytte, legger seg over på ryggen, strekker de fjærkledde benene. Den andre tar imot, og uglene forsvinner til hver sin kant.

Da senker stillheten seg over lona.

Først lenge etter kommer ugla tilbake, slår seg lydløst inn i tørrbjørka i elvekanten og sitter like knusende rolig.

Den varsler ikke lenger like intenst når jeg går forbi, flytter seg ikke selv om jeg står på noen få meters hold.

Den gjenkjenner meg, finner seg i å dele på plassen ved en av Revåas aller vakreste ørretloner.

Det går mot kveld. Den store ørreten i svingen viser seg ikke, men det blanke vannet forteller sitt om dens nærvær. Og da sola går ned bak fjellvåkenes berg kommer den opp, stille og forsiktig i et lite, nesten usynlig vak.

Det går et støt igjennom nervetrådene. Blodet banker. Men jeg venter.

Tiden går, sola synker, skyggene mørkner. Insekter driver som ørsmå, svarte prikker på det blanke vannet. I flueboksen finner jeg min minste, svarte flue. Den knyter jeg på, kjenner etter at knuten holder, gir flua en dråpe flytemiddel. Når flua har tørket smyger jeg ned bak jordvollen.

Igjen må jeg lytte etter et tegn fra den indre stemmen, søke etter det rette øyeblikket. Vente - vente.

Det tunge snøret suser ut over lona, trekker fortommen og flua etter i en usynlig bue. Flua lander lett og luftig noen meter ovenfor vaket. Snøret driver sakte nedover.

Da mitt åte glir inn over vaket skjelver jeg av spenning.

Nå eller aldri! Tenker jeg.

Ørreten kommer som en utydelig skygge, en hildring i det klare vannet. Suger flua ned i et sippende vak.

Jeg rykker stanga opp og bakover, kjenner en stum tyngde i snøret. Snella knurrer alt i tilslaget.

Vannet eksploderer! Stenket står flere meter til værs. En bred sporde vifter et øyeblikk over vannskorpa, slår plaskende og forsvinner.

Ørreten jager rett til bunns igjen, umulig å holde. Men det kommer ingen rykk slik som i går. Jeg holder an, venter.

... en gnurende skjelvig går gjennom snøret og stanga, som av stål mot stein

Hva nå? En underlig stillhet følger, før en gnurende skjelvig går gjennom snøret og stanga, som av stål mot stein. Så noen korte, harde slag.

Presset løsner. På nytt flyter flua opp.

Full av durende tanker trekker jeg inn snøret, griper flua og kjenner at haka glipper.

Stålkroken har brukket tvers av! Jeg blir stående lenge med den brukkede kroken mellom fingertuppene, stirrer utover elveløpet. Hører myrbokkens underlige flukt. Enser ikke traneropene, legger ikke merke til den røde kveldshimmelen.

Trollbundet. Langt om lenge kapper jeg av den brukne fluekroken, knyter på en ny, gjør et par kast, uten håp om flere hogg. Men jeg kaster alikevel, halvhjertet.

Og gir opp.

Mens mørket tetner sitter jeg igjen på bjørkestammen, stirrer ut over lona til alt glir i hverandre, flimrer og danser.

Det kommer ikke flere vak. Svingen ligger blank og svart.

Natteskodda kommer. Trollskodda.

Dagen etter sitter haukugla på sin faste plass, og da det vaker i svingen langt mot kveld jager en stor plog oppstrøms straks jeg kaster. Uten å være nær tørrflua. Nå har ørreten lært, nå våger den ikke vake etter mine fluer.

Da jeg forlater lona følger haukugla mine steg med sitt svovelgule, gjennomborrende blikk.

~~~

Og den store i svingen? Den har jeg ventet på, mange ganger siden.

Alltid gnager den i tankene når jeg vandrer langs Bjønnåas mange loner og høler, og hver gang gir den meg en god anledning til å sitte på bjørkestokken, la sanser og sinn dvele ved dalen, den vakre elva, fjellene og horisontenes myke linjer. Med et øye på den blanke elvesvingen.

En gang så jeg en sugende hvirvel under flua. Andre ganger har vannet toppet seg i en kraftig plog. Men som regel ligger elvesvingen blank og forlokkende.

Pirrer til nye eventyr.

© erland fjell 2009