Tidl. pubisert i "Oppland Arb.blad" mai 2005

- Det startet med Robin Hood

-Det enkle er det beste, sier Per Onsrud fra Gjøvik og spenner opp en innpå to meter lang trebue i en villahage på Tongjordet. Øyeblikket etter dirrer pila i blinken ved uthuset, og han haler ei ny fra koggeret på ryggen, legger an og plasserer den tett inntil den første.

 

Det er noe tidløst over det hele, midt blant villaer, plener og frukttrær. Den trehvite langbuen, piler, også de i tre, med hvite kalkunfjær, armebeskytter og trefingret hanske i lær, alt dufter av en slags fordums storhet, fra den gangen en dyktig buskytter var høyt ansett og kunsten å lage en virkelig god bue var noe viktig.

Riktig teknikk for å spenne buen. De store ryggmusklene skal arbeide, ikke armene

Bestefar lagde den første

- For meg begynte det nok med Robin Hood, forteller Per Onsrud. –Bueskyting har fulgt meg til og fra, bestandig, helt fra den første buen bestefar laget til meg på en skogstur en gang for lenge siden. For femten år siden tok jeg det opp igjen for fullt, begynte å lage mine egne buer. Samtidig kom en historisk interesse for alt som har med middelalderen å gjøre. Han forteller om vikingtid, kamp, ære, dyktighet i den tidens viktige ferdigheter – som bueskyting.

Nå foregår alt selvsagt i fredelige former. Pil og bue kan ikke brukes til noe annet i Norge enn blinksyting. Selv om buejakt for lengst er etablert de fleste andre steder, er det absolutt forbudt i Norge, til entusiastenes fortvilelse. En dreven bueskytter kan være en vel så god jeger som en med kuler og krutt. Men det krever stor ferdighet, noe som de fleste moderne jegere også kunne skaffe seg mer av, mener Onsrud.

-Det handler om å vite hvor pila går, ”bli selve pila”, på en måte, føle hvor den er på veg.

Besatt av middelalder og vikinger

I kjelleren har han og broren verksted der litt av hvert av middelalderutstyr ser dagens lys, ikke bare buer, men klær, skjold, hjelmer, ringbrynjer, ja alt som en av disse fortidens barske karer trengte i sine daglige sysler. Det har blitt en fasinasjon, nærmeste en besettelse å gjenskape vikingtidens utstyr og væremåter, og stadig er de på farten til ulike arrangementer der slikt hører til, som middelalderdagene på Domkirkeodden i Hamar litt ut i juni. Der er de på plass, hvert år.

En trebue spennes bare når den skal brukes, og en spent bue skal aldri slippes uten pil

-Buene skal helst lages i barlind, forklarer Onsrud. Men det er knapt å få tak i, så det går mest i ask, som heller ikke er lett å oppdrive. Og det lamineres med lim og tvinger. Et islett av det moderne, tenker man, men blir straks fortalt at de hadde sitt lim den gangen også. Ikke så sterkt som i dag, men godt nok for en langbue, selv om levetiden nok ble kortere enn det man kan få til nå. –De brukte fiskelim, forklarer Per Onsrud, mens han trekker høvelen oppover bueemnet med følsomt håndlag. Og innfestingene for strengen skal være i bein. Elghorn går greit. Når det kommer til strengen, tyr han imidlertid til moderne dacron. Vikingene brukte visstnok akillessener fra elg, men der har Onsrud meldt pass, enn så lenge. Og tidligere brukte man gåsefjær til styring og rotasjon av pilene, nå er kalkun lettest å skaffe til veie, og fungerer like bra i følge den historiske bueskytteren.

Barlindbuer brister høyt

-Det å bli en virkelig god bueskytter krever mye øvelse. Man må skyte litt hver dag over lang tid, forklarer Onsrud, som trekker pilene ut av den halvmetertykke blinkskiva og mumler misfornøyd over spredningen. –En virkelig dreven bueskytter setter alle ti pilene i den innerste ringen, på tjue meter som er den reglementerte avstanden i konkurranser. For det tevles i dette, med en undertone av hygge og godt lag. Ikke bare buen skal være av riktig tidskoloritt. Også klær, sko og annet utstyr. Det råder unektelig en spesiell atmosfære når Lanbuelaget møtes.

Buene klassifiseres etter den vekten som kreves for å spenne en pillengde på 28 tommer – i pund. Mens en bue for juniorer og jenter (i alle aldre) er på 20-30 pund, er en moderne jaktbue på 50 eller mer, helt opp i hundre. –De gamle vikinger hadde buer som krevde mer enn dette også, så det var sterke karer, humrer Per, mens han forklarer forskjellen på de buene han har funnet fram. Selve grombuen, en helt klassisk askebue, har dessverre lidt samme skjebne som den kongens bue som brast så høyt i Snorres sagaer. Og Per Onsrud kan fortelle at den garantert brast med en høy lyd. –Når en riktig lagd barlindbue ryker, er det som den eksploderer og nærmest går i oppløsning. Og det smeller! Skikkelig!

Livsfilosofi

Ikke godt å si om det er bueskytingen som frembringer den sindigheten og roen som preger Gjøvikenseren med de lange buene. Men at denne disiplinen har sin effekt på sinnet, vet i alle fall østens buddhister, der munkene har buskyting som en av øvelsene i livsreisen mot den store sjelefreden. Kanskje noen og enhver kunne ha godt av å lære seg treffsikkerhet etter naturmetoden. Det å ramme målet krever i alle fall en konsentrasjon og harmoni i bevegelsene som mange moderne parabolslitere kunne hatt godt av. Også bråker det ikke som vår tids skytevåpen. Som skytebane er det nok med en vanlig villahage.

-Det virker på meg som jo mer penger folk har, dess mindre tid har de også. Tror nesten jeg er alene om å drive med dette i Gjøvik. Dessuten har det jo blitt slik at unger ikke lenger skal få lov til å holde på med slik som dette her. Mange foreldre mener visst det er for farlig. Mon tro det ikke egentlig er farligere å bli overlatt til seg selv og henge omkring på gata, mener tobarnsfaren.

-Men det aller grommeste er kanskje å ta med seg bue, piler og blink og dra ut i skogen, sier han. – Da føler man seg virkelig hjemme.

Billig moro

En god trebue kan kjøpes for et par tusen kroner, pilene koster snaut femti kroner stykket, og resten av utstyret – armbeskytter, fingerhanske til buehånda og fingertab som beskytter fingertuppene når strengen slippes, koster noen få hundrelapper. En blink med bunn som tåler pilene er heller ingen stor utgift. Spesielle pilfangernett kan kjøpes, men er heller kostbart. Et tykt ullpledd kan gjøre samme nytten. Per Onsrud mener at det som er å få av bueutstyr i sportsforretningene knapt er mer enn dårlig leketøy.

Askebuer og piler med kalkunfjær. Styrefjærene festes i en svak bue som gir rotasjon

Noen nettadresser:

 

 

Mann for sitt våpen: Per Onsrud besitter bueskytterens ro og sindighet. Han syns etter hvert det er like moro å lage buer som å skyte med dem

 

Piler har stor gjennomslagskraft, og er på dette nivået absolutt ikke noe leketøy. Skytingen må skje i kontrollerte former mot en egnet bakgrunn. Et velrettet skudd går tvers gjennom en plankevegg, og perforerer en sandsekk som ville stoppet et geværprosjektil

© erland fjell 2009