Tidl. pubisert. i "Alt om Fiske" nr. 4/2004
Oppdatert 31.01.2009

The "Terrible Norseman" Fredriksen

-Fiskegal? Skriv gjerne det. Arild Guthje-Fredriksen humrer og kikker ut over Groruddalen utenfor hov edstaden der han skimter byen i disen helt over mot hans gode gamle Sagene. Han er noe så sjeldent som en ekte, innfødt Oslomann. I tillegg altså fullstendig fiskegal. – Jeg hadde opp mot 280 fiskedøgn i året på åtti- og nittitallet. Så det er kanskje ikke så langt fra sannheten.

 

Denne marsdagen er det ennå lenge til Guthje-Fredriksens Blue Norseman, Orange Terrible og de andre velkjente fluene skal pløye glitrende lakseelver og hugge tak i grov kjevebrusk.

Ikke få råsterke og muskuløse, hjemvendte atlanterhavs-vandrere vil gå på Fredriksens fluer så stanga knaker og svetten pipler hos denne blant de mest garvede av stangsvingere. 60 års sportsfiske setter sine spor.

Hanenakker og håndskrift

Rundt på benker og bord ligger oransje hanenakker, fluoriserende skinnbiter, store bokser med ferdige tubekropper i ymse valører og ikke minst håndskrevne manusark i sirlige bunker. Det hersker en nesten uventet orden på Arild Guthje-Fredriksens arbeidsrom i blokka over E6 på sørsiden av Groruddalen. Man kunne i utgangspunktet tro at en slik fiskerbohem i likhet med hans ærverdige motstandere svømte omkring i et slags kaos av under-strømmer bare han selv hadde mulighet til å finne fram i.

Men nei, den gode mann er åpenbart en systematiker, tross en litt lurvete fremferd og en dirkete, til tider rett og slett grov, men samtidig underfundig og humørfylt væremåte. Man trives umiddelbart i Fredriksens selskap. Vel og merke hvis man tåler en verbal killevink i ny og ne og aller helst har en saftig formulering å parere med. På direkten. Da kommer godgliset fram hos denne 65-åringen med en gutteaktig glød like under overflaten, omtrent som en lynrask Surnaørret som nettopp har fått øye på ei Fredriksenflue.

Meningen med livet

Fiske har han gjort bestandig, helt siden han satte grå hår på lærerne ved Sagene barneskole der han bare var innom ved en tilfeldig så snart isen hadde gått på vannene innover i marka. Unge, håpefulle Arild syns det var helt meningsløst å kaste bort tiden i et trangt klasserom når ørreten vaket og storabborene hogg i hektiske forsommeruker. I bunn og grunn er han slik fremdeles. Å drive med noe annet enn fiske og det som hører til er bortkastet tid. Og nå, vinterstid, tilbringer han ofte helgene med kona i campingvogna hos svogeren ved Begna, og ligger langflat over et pilkehull inne i åsen.

Mannen bobler av kunnskap og erfaring. Et stikkord er nok,og etter et øyeblikks tankefull stillhet kommer det tvers gjennom begrunnede svar på det meste som har med fiske å gjøre. Først og fremst fluefiske selvfølgelig, det er hva det har handlet om siden han fikk sin første fluestang av foreldrene på slutten av førtitallet en gang. Den som han knep en kvartkilosørret med i en liten bekk bortenfor hytta i Nannestad, og som etter hvert gjorde ham til fluefisker på sin hals. En innbitt fluefisker, en av de mest glødede. I mange tiår kun med enhåndsstang. En ni og en halv fots Hardy som har landet hundreivs av laks og sjøøret, fram til han oppdaget tohåndstagas fordeler litt ut på åttitallet. –Først og fremst for ryggen sin del, medgir han.

Et hvitt pyramidetelt

Foreldrene har en viktig plass i Arild Guthje-Fredriksens liv. Han blir myk i røsten når han peker på et bilde siden av dørkarmen, i øyehøyde slik at det streifer innom synsfeltet mange ganger om dagen, der henger det et svarthvitt bilde av et par med ballongdekksykkel ved bredden av et Nordmarksvann kranset med selve storskogen. Det er mor og far Fredriksen, som aldri prøvde å tukte den fiskefebrile sønnen tilbake til skolebenken, men i stedet lot ham holde på med sitt og la inn noen gode ord for ham når skolelærernes tålmodighet var brukt opp. Arild peker på bildet og forteller lakonisk at der borte, på odden i bakgrunnen, der ble han lagd, i et hvitt pyramidetelt en julidag i 1939. Så humrer han på nytt.

-Forfatter var det siste jeg trodde jeg skulle bli, forteller han. – Men det hadde seg slik at jeg som femtiåring gikk i Surna om sommeren. Jeg hadde nettopp arvet en del, hadde sluttet i typografjobben og gjorde ellers som vanlig ikke noe annet enn å fiske, og lurte på jeg på hva jeg nå skulle finne på å gjøre om vinteren. Så begynte jeg å skrive ned litt, først på det manuskriptet jeg holder på å gjøre ferdig nå om dagen. Men det folk ba om, var noe om fluene mine, og et par år etter så boka ”Fluer i alle farger” dagens lys.

Fiskerjente ved Surna

Bøker var ingen ukjent materie for Guthje-Fredriksen, typograf som han var. I trettiårsalderen ble han sjef for et forlag som drev med tekniske fagbøker. Ungkaren tjente gode penger og var litt av en løve på by`n. Idrettsmann var han også, et sprekt bytte for jentene. Slik var det for så vidt ved elvene på nordvestlandet også, ungkar, spellemann som han var. Territoriet til Fredriksen og kameratene på campingen ved Surna var hyppig frekventert av de lokale jentene, der var det fres i sakene døgnet rundt.

Så endte han da også opp med ei ”fiskerjente” fra Oslo som var i Surna, og de har holdt samme siden. Sommerstid er nok Arild sjefen, må det kunne sies, der fisket selvsagt kommer foran alt annet. Ikke for det, kona Liv er en ganske lideskapelig sportsfisker selv, skulle nesten bare mangle med en slik mann i huset, men straks høstmørket faller på og sesongen er over er Arild verdens snilleste gutt med middagen på bordet når kona kommer fra jobb – hver eneste dag. Den godeste Guthje har nok funnet nøkkelen til å holde seg på godfoten både med laksen og kvinnfolka.

Forfatter- jeg?

-Men det å skrive bøker selv var noe jeg aldri hadde tenkt på før jeg ble femti, sier han, og blar i notatark og håndskrevne manusblad. Etter de populære fluebøkene er han nå dypt inne i et massivt arbeide med tittelen ”Norske fluefiskeprofiler”, et manus han har jobbet med til og fra i 15 år og altså var det som satte ham inn på tanken å bli forfatter.

–Det handler ikke om de som er mest kjent fra før, men begynner med den ganske kjente engelskmannen Hutchinson som bosatte seg i Drammen og nærmest gjorde nordmann av seg. Han kastet med flue i Drammenselva alt på 1780-tallet.

Den eneste nålevende han har funnet plass til er Gunnar Åmot fra Oslo Sportsfiskere som er 93 nå, og ga seg med fluefiske først da han rundet 90 og hadde sin siste tur til Etneelva.

Kanskje har det med alder å gjøre, for internett og datamaskiner bruker han ikke. Det vil si, til slutt skrives det hele ned på pc’en i rommet ved siden av, men denne mannen skriver brev med konvolutt og frimerke. –Hittil har det blitt 5-600 av dem, forteller han. –På dette manuset. Men når boka kommer vet han ikke, sukker og drar seg gjennom håret i fortvilelse over utviklingen i forlagsbransjen, der ingen skjønner poenget med å markedsføre bøker om fiske utenfor den ikke overvettes store kretsen av medlemmer i bokklubbene, eller bokklubben i entall, nå er det jo enda trangere enn før, mener han. -Utvalget av fiskebøker blir vel bare enda mer tilpasset det såkalte markedet. De skjønner ikke en gang vitsen med å få ut slike bøker før jul! Han sukker igjen og blikket vandrer utover den grå Groruddalen.

Sir Peter Ross

Arild Guthje-Fredriksen må være en slags fluenes herre. I alle fall tubefluenes. Sin aller første flue, en Peter Ross på dobbeltkrok, bandt han til sjøørreten i -63. Det var favorittflua i mange år, også for laksen. Etter hvert gikk han over til å gi den hårvinge, og som han skriver i ”Fluer i alle farger” fra -96 fant han sammen med kameratene ut at denne flua måtte adles og ga den navnet ”Sir Peter Ross”. Akkurat den flua har utallige storfisk på samvittigheten. Den største en lakserugg på over 20 kilo. På enhåndsstang.

-De første tubefluene ble laget av innmaten fra Bic kulepenner på femtitallet, forteller han, men legger til at det antagelig skjedde lenge før dette, med stammer fra store gåsefjær. Selvsagt har tubefluenes herre bundet et par slike også. Mest for moro skyld og for å bevise at det faktisk går an.

Fredriksen mener at fluer skal være holdbare og solide, og det kan garantert ikke sies om gåsefjærtubene. –Ei flue skal tåle 30 laks, fastslår han, og legger til at han har lurt litt på om han begynner å bli løsemiddelskadd, eller noe i den retningen. Limet har vært denne fluebinderens universalmiddel i lange tider. Han limer og lakker slik at fluene tåler de harde takene de er ment for, og han har testet seg gjennom det som er av lynlim, epoxy og lakk. Spraylakk fra bilrekvisitaen lenger opp i dalen er han svak for, særlig klarlakken og et par nærmest sykelig utseende farger han bruker til kroppene på saltvannsfluene. Da han langer over et par tuber med Norseman og Terrible får de følge av et strengt blikk: -De der skal du fiske med! De er ikke til pynt!

En råtass i Frøsethølen

Og nå, endelig, er vi ved sakens kjerne – laksen og laksefisket. Hvor mange han har landet har han ikke noen oversikt over, påstår han i hvert fall, slev om man kunne tro at han har sirlige fiskedagbøker liggende et eller annet sted. Og rekordsnakk er ikke det Fredriksen ivrer mest for. –Det hadde vært moro med en til over 20, men får jeg en, tror jeg at jeg setter den ut med en gang og holder det for meg selv. Oppstyret som kom etter den på 20,5 vil jeg ikke ha om igjen. Journalister og mas. Den

måtte ut og inn av fryseren i månedsvis etterpå. Kona gjorde omtrent ikke annet enn å steike vafler til folk som måtte innom for å se på den, triller det ut på typisk Fredriksenvis.

En gang inngikk han et veddemål med en høyesteretts-advokat, for øvrig ikke den notoriske fluefiskeren Rieber Mohn denne gangen, om at han skulle ta fem lakser på ei økt i Frøsethølen. Det hadde seg slik at ingen hadde fått noe som helst på dagevis og fortvilelsen lå tung og dyster langs Gaulas bredder.

Da han hadde fisket 24 timer i et strekk lå det fire lakser på bredden, og elitejuristen måtte bite i gresset da den femte ble landet etter 27 timer. Da hadde naturligvis også Fredrisken fått nok.

Det sier noe om denne fiskegale Oslomannen. Kort sagt, han en råtass med fluestanga og tubene sine. Og en innbitt hardhaus når det står om selve fiskeræren. Så har han også klinkende klare meninger om hvordan denne edleste av kunster skal utøves. –Det handler om å lese elv, slår han fast - med myndighet.

Få seg ei klype

Selve motstanderne, de edleste av fisker, omtaler han med stor ærbødighet. Fang og slipp er ikke Arlid Guthje-Fredriksens stil. – Er det bra med fisk er det riktig å ta det man skal ha til mat, men de som drar opp hundrevis av kilo for å fylle fryseren, og like gjerne må tømme den neste vår for å få plass til nye fangst, har jeg ikke noe sans for. Men samtidig er få som

egentlig kan det å sette ut blank, lusete junilaks. Tar man i den med tørre hender fjernes deler av slimlaget som er fiskens beskyttelse mot infeksjoner, og ryggraden på en fisk tåler ikke at den løftes etter sporden. Fisk som behandles slik kan man nesten være sikker på at kan finnes igjen flytende i elva seinere. Når laksen har blitt brun fram mot gytingen derimot, har den fått et mye mer herdet ytre, og brun hunlaks skal settes ut uansett. Store, brune hanner er dessuten omtrent uspiselige og bør absolutt tilbake i elva, mener han.

-For å drive gjenutsetting av laks må man vite hvordan og hvorfor. På død og liv å skulle kopiere disse amerikanske greiene med catch and release skjønner jeg ikke vitsen med.

Tidlig på sesongen er det nesten utelukkende stor hunnlaks som kommer opp, forteller han. Deretter kommer smålaksen og de første er så å si bare han, men med større innslag av hunnfisker etter hvert. Hvorfor det er slik har han selvsagt en klar mening om. - I august er det omtrent bare store hannlaks som kommer, så det gjelder for de små hannfiskene å være på plass tidlig for å posisjonere seg på og gyteplassene og få sjansen til å formere seg. De må jo prøve å få seg ei klype de også. Konstaterer han. Uten å fortekke en mine.

Gillie i Aa-elva

Arild Guthje-Fredriksen har satt sine spor etter seg og har vel alt oppnådd en slags mytestatus før han har kommet til vanlig pensjonsalder, nærmest en profet i eget land. Hvilket skulle være en umulighet. Først og fremst gjennom fluene. Bøkene om de 96 sterke er stort sett utsolgt, og knapt den fluefisker fins som ikke har drømt seg bort over en Terrible eller Norseman, i det minste på et bilde.

Men han har skrevet mye annet også, fortellinger med glimt fra et hektisk fluefiskerliv. Som den gangen han fikk et uhyggeligekte lik på kroken inne i Nordmarka, i tussmørket, tolv år gammel, og kastet fra seg stanga og sprang for livet. Eller de lystige herrer i tweed med blanke blikk og edle dråper i små begere i karjol nedover Orkdalen.

I mange år var han gillie i Aa-elva i Hyen, altså guide som det kalles av de fleste i dag. Gillie er noe mer typisk britisk, mer distingvert og tiltabektrukket enn dagens guide med goretex, cap og ubeskjedent lydnivå.

Elvehallik

Nå er det Orkla som gjelder. I likhet med mange andre ga han opp Gaula da de pengesterke gjorde inntoget fra åttitallet og kjøpte fiskeretter over en lav sko, som regel for framleie.

–Men så ender man opp som elvehallik selv til slutt, sier han med den alltid nærværende selvironien i munnvikene. Han tenker på valdet sitt i Orkla som han leier sammen med gamle kamerater og er nødt til å spe ut kostnadene på ved å videreleie deler av sommeren.

Er han ikke på plass i Orkla, er det gjerne Surna som får et snarbesøk, og et par uker ut på seinsommeren må han nordover til Målselv. –Først og fremst fordi det er så mye hyggelige folk der, forteller han, og er på nytt inne på det han brenner for med stor glød, folks oppførsel ved elvene.

Om ikke dette var nok, kommer alle dagene med kystfiske, med de mest glorete av kreasjoner på krok. – Tror jeg har kjørt hver eneste stikkveg ned mot kysten fra svenskegrensa til Kristiansund, kommer det tørt.

Slik er den faste orden for denne blant de slueste av fluefiskere. Og om det ikke skal fiskes, er alltid bindestikka innefor rekkevidde, fjær og hår skal farges, et lysbildekåseri venter, eller nitidige manuskripter om det evig oppslukende temaet som skal bearbeides med de mengder av tid og konsentrasjon den slags krever.

Et spørsmålet som gjenstå blir da hva denne mannen hadde funnet på dersom stangfisket ikke hadde vært oppfunnet. Om han da ikke hadde funnet det opp selv, er det eneste man kan vite med sikkerhet at et eller annet sært og vrient hadde det garantert vært.

 

Bibliografi:

Alle utgivelser på Landbruskforlaget AS.

 

 

Folkeskikk ved elva

- Det er absolutt ikke første bud å være mester i casting eller å ha verdens dyreste fluestang. Man må lære seg Å FISKE. Den sikreste metoden er nok å gå vegen om mark og dupp, da skjønner man etter hvert hvor fisken står og når og hvordan den tar. Eller finne en man kan gå i læra hos. Det første man må gjøre når man kommer til ei ny elv er å gjøre seg kjent med den, prøve å få kontakt med folk som har fisket der mye og lytte til hva de har å si, mener den gamle traveren i faget. Og etterlater intet rom for tvil nå heller.

- Folk er altfor opptatt av å kaste i dag, og det ser ut som omtrent annenhver mann bortigjennom skal holde kastekurs. Jeg har aldri vært noen castingmann, hvorfor stå på plenen og kaste egentlig? Sjøl har jeg fått mye kjeft for å kaste ”for dårlig”, men det er ikke det tingene handler om, i hvert fall ikke for meg. Og uansett er et ikke det viktigste å være opptatt av for den som vil fange fisk, og garantert ikke stedet å begynne. Det kastefokuset som rir folk for tiden handler mest av alt bare om å tjene penger.

- Jeg skulle ønske de som holder på med kastekurs kunne drive litt mer opplæring i hvordan man skal oppføre seg ved elva også. Ikke minst ovenfor andre fiskere, så folk lærer seg å vise litt alminnelig folkeskikk og høflighet, ha respekt for andre fiskere. Og ikke minst for naturen. Når man ser på mye av tilstanden ved elvene i dag, er dette noe alle kasteinstruktører og fiskeforeninger burde ta lærdom av og ta på alvor.

© erland fjell: 2009