bøker - Villmarksfiske

Måltid

Aller lengst inne på viddene, der den korte lapplandssommeren går sin gang uten at den store stillheten brytes, der flyter en vakker elv.

Fra et milevidt vann presser den seg mellom morenehaugene før den kruser ut i en lang, stilleflytende lone, en loubbal. Den er mest som et lite vann, eller en stor elveutvidelse, vid nok til at den mystiske storlomens klagende rop får vandreren til å stanse opp og lytte.

Midt på denne loubbalen snevrer løpet seg sammen til en riflet strøm, tretti, kanskje førti meter bred, med en og annen kampestein som stikker opp fra det grunne vannet. Knapt noe sted er det over halvmeteren dypt, og ved steinene deler vannet seg i stripende strømkanter, fine standplasser for loubbalens ørreter.

... og ved steinene deler vannet seg i stripende strømkanter, fine standplasser for loubbalens ørreter

På den ene siden åpner myrene seg, med høye tuer tett besatt med ildrød moltekart, store som jordbær. På den andre siden hever bredden seg mot et belte av lave hauger der de siste fjellbjørkene klorer seg fast med mannshøye stammer som bukter og vrir seg i alle retninger

Inne på myra holder den hissige sotsnipa til, klipper omkring på stive, spisse vinger og skjeller med skarpe, gjennomtrengende varlser. Fra loubbalens bredde letter bekkasinen i knirkende siksakflukt, og fra vierkrattet høres blåstrupens ringlende sølvklokker. Av og til seiler jordugla forbi på lydløse vinger.

~~~

Jeg kom til jokka ved midnattstid, da viddene hadde fått et anstrøk av den blodrøde sola. Etter dager med gråvær glødet den gjennom en smal glippe under tunge skyer, like over de bjørkekledte haguene mot nord. Regndråper prikket det blanke vannet.

For første gang på dagevis hadde den evinnelige vinden løyet. Men det ville ikke vare lenge, kanskje en kort midnattstime, akkurat nok for et hektisk fluefiske på stille vann.

~~~

Sulten gnager. Bortsett fra et par smårøyer jeg glostekte ved kaffevarmen i går kveld har den gode gamle havregrøten holdt meg gående, sammen med finskårne strimler med tørket reinkjøtt. På ei bortgjemt myr kom jeg over en håndfull gule og modne molter. De søte, saftige bærene var sommerens første, og den intense smaken som bredte seg da bærene sprakk mot ganen fikk alt til å stå stille.

Jeg lener ryggen mot en stor stein, lar øynene gli igjen og hviler nakken mot lavet på toppen av steinen. Lette regndråper prikker over huden.

~~~

Da jeg kom vaket det alt i ett ute i den smale strømmen. For det meste steikefisk, omkring kvartkiloen, men en og annen måtte være godt over halvkiloen, kanskje mer. Et par fine matfisker tok tørrflua med en gang, rett på, uten nøling. Men idet jeg la ut et langt kast oppstrøms, mot et litt kraftigere vak, skar med ett en høy plogbølge ut fra to steiner som stakk opp kloss inntil bredden et lite fluekast oppover strømmen. Bølgen skar rett ut, hurtig som et lyn, og stanset ved en stor undervannstein som så ut som om den gled sakte fram og tilbake under den glatte, duvende ovarflaten der jokka var på det dypeste.

Det gikk et rykk gjennom nervetrådene.

Det der, det var en skikkelig sværing. Sikkert godt over kiloen. Minst.

Tenkte jeg.

Jeg sendte flua etter fisken, lot den flyte lett og luftig like over steinene, flere ganger. Men den store overså den helt og viste seg ikke. Jeg snellet inn, rotet fram noen neverflak og tørre vedpinner fra sekken, nørte opp en kaffevarme under min sotsvarte kjele og stekte den ene ørreten, utpilt på ferske vierkvister mot bålet. Mens jeg plukket i meg fiskekjøtt med fingrene og sippet til den beksvarte drikken, hold jeg hele tiden et øye på den stores nye standplass. Men den var ikke å se.

Tiden gikk, den tunge villmarksroen sèg innpå. Tankenes evige vandring stanset nesten opp.

Plutselig smalt det opp et plaskende vak, på det samme sted som der plogbølgen startet, like ved bredden. Ørreten hadde glidd tilbake, sakte og usynlig. Og nå så jeg fisken. Den var mye større en de jeg hadde kastet etter. Ingen kjempe, riktignok, ikke en av jokkas sagnomsuste femkilosfisker. Men en flott ørret, sikkert godt over kiloen.

... tter en ny, trang runde jaget den strake vegen rett oppstrøms, midt i jokka.

Jeg skylte ned den siste, lunkne kaffeskvetten, stappet i meg en munnfull rødt ørretkjøtt og huket meg i en stor bue inn på myra slik at jeg kunne nå fisken fra oversiden. Standplassen ved steinene kunne nås enkelt med et fluekast nedenfra, men dersom flua skulle få en meter eller to med fri flyt, ville snøret, i alle fall flue og fortom skyte over fisken. Det ville en slik ørret neppe finne seg i.

Det siste stykker krabbet jeg på knærne. Men i det samme jeg løftet armen og satte stanga i bevegelse jaget plogen ut i jokka igjen, skrått nedstrøms nå. Ferden endte midt ute i elva der den skarpe bølgen endte i en trang sirkel.

Vannflaten hadde knapt rukket å roe seg før plogen på nytt reiste seg. Etter en ny, trang runde jaget den strake vegen rett oppstrøms, midt i jokka. Først øverst oppe, på nakken i den grunne strømmen, der den regnprikkede lå glassblank innover, forsvant den.

Maken til ørret!

Jeg blåste liv i glørne, helte nytt vann i kjelen. Hele tiden holdt jeg øye med standplassen ved de to steinene. Tiden gikk. Ingenting skjedde. Lysten til å gi opp og vandre videre bredte seg med en blanding av bittersøt lettelse og skuffelse.

~~~

Med ett lød et kraftig vak lengre oppe. Tjue, kanskje tretti meter ovenfor der plogen forsvant. Like nedenfor to steiner, en stor og en liten, som brøt vannspeilet og fikk den langsommere strømmen der oppe til å kruse seg. Vaket var kraftig, med en hul, plumpende lyd som bare stor fisk kan lage. Kort etter vaket det igjen, men forsiktigre og nesten lydløst nå. Bare et svakt sukk hang igjen over loubbalen.

Den nye standplassen var langt ute, godt utenfor kastehold. Jeg trakk i vadebukser og sandaler og vasset oppover sivkanten ovenfor den smale strømmen, før jeg følte meg fram over glattslipte bunnsteiner utover mot dypet. Ett steg om gangen. Høyt løftede knær, som en hegre.

Men jeg tok akkurat ett steg for mye. På nytt løftet vannet seg i en skarp bølge som skar nedover igjen mot den smale strømmen.

Javel. Det var det. En skuffelse grep om seg.

Regnet kom tilbake, tettere og tettere. Den smale glippen i skyene trakk seg sammen, det gylne lyset fra midnattssola forsvant, og etterlot et grått tussmørke.

... nede på strømnakken løftet vannplogen seg. Skar først noen meter til siden

Hva nå? Skulle jeg vasse i land og vandre vidre mot mitt mål, en tovgamme noen timer vestover, med ly for uværet som så ut til å vende tilbake? Et vindblaff sendte en svart rosse over loubbalen. Vakene nede i strømmen fortok seg.

Jeg funderte over dette mens min vårflueimitasjon fristet det som måtte være igjen ved steinen. Til sist tok en kvartkilos ørret, like på nedsiden. Jeg hektet den løs og satte den ut igjen.

Jeg var på nippet til å gi opp, men skiftet til en større nymfe, gul og svart, på lang krok, og knytet på en ekstra lang og tynn fortomspiss, en meter, minst. Deretter kastet jeg forsiktig omkring steinen. Til sist ble nymfen sugd ned av strømvirvlene.

Jeg lot den henge, tumle omkring som den ville. Tankene fjernet seg på nytt.

Da, med ett, ble det liv i ørreten.

Nede på strømnakken løftet vannplogen seg. Skar først noen meter til siden før storfisken kom oppover igjen, like under vannflaten.

I rasende fart skjøt den mot nymfen og stanset opp med den samme trange sirkelen akkurat der hvor nymfen måtte være.

Men hogget kom ikke. I stedet gjorde den nok en trang sirkel omkring mitt åte, før den satte av gårde. Denne gangen rett imot meg. I løpet av et øyeblikk ploget den forbi, like under stangtuppen. Jeg stirret intenst i forkant av den spisse bølgen, men kunne ikke skimte det minste av fisken.

Et kastehold lenger oppe stanset den. Vannet glattet seg.

Hva var det som skremte den nå?

Jeg trakk inn snøret for et nytt kast og forsto straks hvorfor ørreten ikke tok. Nymen var hektet opp i en fortomsvase. Jeg plundret en stund med de ubegripelige knutene og løkkene, hele tiden med et øye der plogen stanset.

Hva nå? Var sjansene forspilte?

Etter et par kast med den svartgule nymfen der fisken stanset snellet jeg inn og gransket flueboksen. Ved en innskytelse knytet jeg på en imitasjon av en småfisk, på lang krok, en streamer jeg hadde funnet inspirasjon til i en eller annen bok. Riktignok var det en streamer, men den gjorde seg godt med sølvkropp, to blå hanefjær med en svartstammet hvit fjær i mellom, dobbelt så lange som krokskaftet, og pyntet med lange striper rødt revehår over et skjegg av ufarget perlehøne. Jeg fikk straks en usvikelig tro på denne flua.

Et par kast der fisken forsvant ga ikke noe resultat.

Men denne ørreten ble neppe på det samme stedet særlig lenge, helst ville den vel tilbake til den gode standplassen ved steinen.

Jeg kastet i en vifteform ned mot steinen igjen, nærmere og nærmere.

Idet snøret strakte seg ut og streameren svingte opp like inntil steinen, akkurat ved de første strømriflene, da kom hogget.

Og hvilet hogg.

Et øyeblikk sto det fast som i et bunnapp, før vannet eksploderte i kaskader, og fisken satte av sted i et voldsomt utras. Fluesnøret rant ut, baklina smeltet av spolen.

Hvilken ørret!

Langt over mot land på den andre siden stanset den, rullet i vassyta og viste en gyllen buk. To ganger.

Flere ganger snellet jeg den inn, med stadig kortere utras imellom. Til sist låste jeg snøret mellom fingrene og vasset mot land mens jeg ledet fisken utenom de største steinene. Den fulgte etter som en lydig hund, helt til jeg kunne gripe den om sporden og løfte den inn i lyngen.

Ørreten var min.

~~~

Nakken hviler mot den knudrete steinen. Regndryppene blir plagsomme. På kjaken samler det seg en kald dråpe som flytter seg langsomt nedover langs halsen og inn under trøya. I et rykk er jeg på benene, river av vaderne, skyller ut kaffegruten på restene av bålet som freser med sur damp. Så pakker jeg sekken, legger ørreten under lokket, luftig og løst i friske kvister fra en enslig bjørk som har klort seg fast i myrkanten. Da jeg gjorde opp fisken, glinset kjøttet i en dyp rødfarge.

... langt ut på morgensiden dukker jeg inn den lave gammedøra

I det neste snirkler jeg mellom tuene på myra, og går på et bånd av modne molter innunder et høyt vierkjerr. Jeg pirker fram en pose fra sekkelommen og plukker med meg bærene.

Videre over nakne vidder.Videre. Videre, steg for steg til skuldrene verker bena blir tunge som bly. Langt ut på morgensiden dukker jeg inn den lave gammedøra.

Ovnsvarme, tørke og hvile.

En stund romsterer jeg med kjeler og poser, koker opp en solid havregrøt. Først vann, så et par never store havregryn, tørrmelk og havsalt. En smørklatt plumper ned i kjelen, sammen med en håndfull rosiner. Straks den første kokeboblen viser seg, tar jeg kjelen av varmen og lar grøten trekke til den er passe tykk for skjeen. Da havner en ny smørklatt på toppen sammen med en liten neve med lyst brunsukker.

Selv etter dager og uker på denne kosten, blir jeg aldri matlei. Når jeg lener meg tilbake på brisken, lukker øynene og pakker soveposen om skuldrene, da er det en god og ikke for tung metthet som brer seg. Et velvære.

Da har jeg også renset ørreten grundig, filetert kroppssidene, skåret dem i passelige stykker og lagt dem ned i en tett boks med et romslig dryss av salt mellom lagene. Med en rusten spade jeg fant bak gammen grov jeg boksen ned i den nærmeste myra, dekket den til med et tykt torvflak og dumpet en høvelig stein på toppen.

I gammens lune halvmørket brer velværet seg. Det knepper mykt fra ovnen og jeg hører et hult klonk fra en korp som seiler like over torvtaket.

Idet søvnen tar over, synes jeg å høre hvislingen fra stive vingefjær når sirkler ned mot den halvmeterlange beingrinden etter ørreten.

~~~

Kveld i gammen.

Det lukter av bjørkeved og sprakende neverflak. Eimen av kaffe som trekker i kjelen sammen de søtlige duften av fersk pipetobakk får nesevingene til å åpne seg. Vinden rusker i bjørkene og regnet tegner et stadig skiftende mønster på det smale østvinduet.

... det knepper mykt fra ovnen og jeg hører et hult klonk fra en korp som seiler like over torvtaket

Da såpeskurer jeg en bulket og romslig kjele som hang på en spiker bak ovnen. Den har ikke vært i bruk på årevis. Så stiller jeg opp råvarene på benken, de som skal til for å sette en brøddeig.

Jeg går til verket med andektighet.

I en liten kjele, blank og ren den også, lunker jeg at par kopper friskt vann fra kilden jeg fant i enden av et smalt tråkk bortenfor gammen. Jeg heller i en håndfull sukker og en skje med smør, og vokter vannet som en smed, kjenner stadig etter med en dråpe på pulsåren. Da sukkeret og smøret har blandet seg i vannet, og jeg ikke kan merke noe til hverken kaldt eller varmt, da er tiden inne.

Vannet sildrer ned i den store kjelen, der en hvetemelsblanding er klar, en god halvkilo, sammen med melkepulver, en klype med salt og en halv pakke tørrgjær. Så elter jeg deigen, godt og lenge, drysser på mer mel til den er myk og luftig.

Jeg snur og vender på den, mens tankene flyr langt vekk, til feminin ynde og mykhet. Et øyeblikk gløder det bak pannen, men jeg tar meg i det og driver på til deigen slipper taket i kjelen, samtidig som den heller ikke er for tørr. Til sist drysser jeg over et tynt mellag, og dekker den til.

Jeg setter den til heving på vedstabelen bak ovnen.

Nå er det gjort, og brøddeigens videre skjebne er like spennende hver gang.

Tiden går. Jeg ser over flustangen, snelle og snører, rydder i flueboksen og knyter et par nye fortommer. Gransker ryggsekkens sømmer, sorterer og rydder utstyret.

Da jeg ikke finner på mer å gjøre gløtter jeg under dekket over deigen. Hevingen går sakte. Jeg legger et par vedskier på den sloknede ovnen og setter kjelen på dem. En halvtimes tid senere har deigen svellet nesten opp til kanten.

Ny ved i ovnen, meldryss på benken.

Jeg elter deigen på nytt, presser ut det meste av luftblærene som gjæret har laget til, før jeg ruller ut en lang pølse som jeg deler opp i et dusin biter. De triller jeg ut og presser flate med håndbakken til fingertykke, runde leiver.

... aner jeg et svakt sus fra en annen elv, langt inne i de disige viddene. Dit vil jeg

Ovnen durer svakt og er passe varm, slik at smøret i steikepanna freser lett, uten å brennes. Leivene går i, en etter en. Det går hurtig. På et par minutter løfter de seg til tredobbelt tykkelse. Da vender jeg leivene, og jeg steker dem ikke mer enn at de blir gyllenbrune på begge sidene.

Gammen fylles med duften av nybakt brød, stabelen vokser. Jeg gumler i meg den første så snart bakevarmen har sluppet. Etter dager i ødemarkene smaker det ferske hvetebrødet bedre enn det ypperste av bakervarer i makeligheten bortenfor der ødemarkene begynner. Der selv den største luksus har blitt til selvfølgeligheter man ikke lenger vet å sette pris på. Her inne er alt annerledes. Her kan selv den minste glede bli stor og skinnende. Slik som en munnfull ferskt brød.

~~~

Natt.

Skoddeflak driver over myrene. Bjørkeskogen står stille, ikke et blad rører seg. Glipper med blåfiolett himmel åpner seg sakte, og sola som så vidt er under synsranden gir skyene i nord en glødende rand. En rypestegg skarrer. På myra varsler en vadefugl, sårt og vemodig, om og om igjen.

Jeg graver opp ørretfiletene fra myra og lager til ny kaffe. Moltene fra i går natt rører jeg med sukker til en seig, guloransje masse. Da jeg åpner boksen med filetene, skvalper saltlaken i bunnen, og bitene jeg haler opp har stivnet. Jeg snitter i en av de tykkeste og ser at den kan ligge noen timer til. De tynneste, de fra de bakre delene av fiskesidene er møre og myke helt inn til skinnet. Saltet har trukket vannet ut av fiskekjøttet.

Jeg skyller dem i friskt vann og tørker av stykkene. Så heller jeg dampende kaffe i koppen, blank og dyp i fargen.

Måltidet er klart.

Store stykker med gravørret smelter på tungen og glir ned sammen med det myke, ferske brødet. Så går jeg over til moltene, legger på i store hauger og eter til jeg velter overende på brisken.

Hvilket velvære. Hvilken nytelse. Hvilken hvile.

Da haler jeg fram dagboken, skriver side etter side i grålyset. Ordene faller av seg selv, glir over i setninger. Språkets musikk og rytme står for meg, tindrende klart, uten tvil eller nøling, renner av sted uten stans.

Ut på morgensiden tar jeg de siste filetstykkene opp av saltlaken og pakker dem ned sammen med brød og den innsotede kaffekjelen. Idet morgenen går over i dag lukker jeg gammedøren. Det knirker fra rustne hengsler. Synsranden vider seg ut, blir uendelig stor. Viddenes dufter slår imot meg, fra myr, bjørkeskog og saftig vier, blandet opp med porsens søtlige krydderlukt.

Lytter jeg lenge nok, aner jeg et svakt sus fra en annen elv, langt inne i de disige viddene. Dit vil jeg.

© erland fjell 2009