bøker - Min elv

Far og sønn

Du fatter’n, jeg kjenner meg ikke helt bra. August dro på det, kikket blek om nebbet inn i de ulendte bergene på den andre siden av dalen. Bilvinduet var halvt nedsveivet, et par mygg hadde kommet seg innenfor. Den ene duvet fram og landet på kinnet hans. Med et irritert klaps slo han den flat og kikket hurtig på fingrene.

– Er du dårlig?

– Ja, jeg tror det.

August svarte med en stemme som ikke uten videre var helt overbevis­ende. Det vakte en mistanke om at det lå noe annet bak.

– Kjenner du deg syk, på ordentlig? Jeg gjorde meg hardere i stemmen.

– Ja, kanskje, er ikke helt sikker, men, tror i hvert fall jeg blir det snart. Jeg hadde merket det helt siden vi gikk over utstyret, pakket sekkene og stablet oss i bilen. Min seksten år gamle sønn hadde ikke den helt store lysten til å legge ut på den lange vandringen vi hadde foran oss.

Kanskje ikke så rart. Vi kom ned til bygda fra et par døgn på ei hytte oppe i en elv dagen før, døgnville og ganske mettet av friluftsliv, og natta hadde vært søvnløs for oss begge. Ut på morgensiden sto August opp og gikk ut, ble borte et par timer før han på nytt krøp i soveposen. Først da den nye dagen våknet til liv, sovnet vi, og ble vekket etter noen få timer av en gressklipper som lagde et forferdelig leven utenfor det åpne vinduet. Etter det ble det ikke noe søvn på noen av oss.

Derfor mistenkte jeg August for å ta feil av søvnmangel og det å brygge på noe, og jeg gjorde et forsøk på å overbevise ham om det. Uten at det hjalp.

... omslaget var fullstendig. Ethvert mismot var som blåst av ham.

Han visste dessuten godt hva som lå foran oss. Sommeren før hadde vi vært inne ved den samme elva vi skulle til nå. Og det er langt, svært langt. Uansett hvordan man legger opp turen er det en utmattende vandring. Et øyeblikk tenkte jeg å starte bilen og snu hjemover, men foreslo i stedet at vi kunne jo prøve, i hvert fall gå innover en halvtime, kanskje en time, så fikk vi heller snu om det ikke gikk.

Med et sukk resignerte min unge sønn, lempet den velfylte ryggsekken på plass og travet etter nedover stien.

Jeg gikk sakte, foreslo at han kunne gå foran, bestemme farten selv, men han ville ikke det. Og da jeg kikket bakover, var han stadig like i hælene på meg.

Vi krysset dalbunnen, der vi vadet et grunt elveos og tok fatt på den bratte, kronglete stien innover fjellene. Steg for steg bar det oppover, det var tungt å gå, og jeg fryktet det verste. Men da jeg stanset på den faste hvileplassen ved en liten bekk oppunder den første toppen, hadde den unge fjellvandreren skiftet uttrykk i ansiktet. Han var ikke lenger blek om nebbet, men hadde fått tilbake et livlig glimt i øynene, og for å riktig vise meg hvor sprek han kjente seg, tok han ikke en gang av seg sekken, men sto oppreist, lent til staven med et freidig glis, mens jeg, tungpustet og svettende satt på en stein med en kopp friskt vann fra bekken i neven. Omslaget var fullstendig. Ethvert mismot var som blåst av ham.

-Hvordan går det?

-Bra.

Like etter gikk vi videre, klatret opp seige motbakker, slentret i timevis over nakne vidder, hele kvelden, hele natta. Milene rant vekk uten den minste klage fra August, som tvert imot langet ut med en voksens uthold­enhet. Selv da midnattssola steg, hvitnet og sendte trykkende, stillestående varme over oss, og myrene sugde tak i støvlene for hvert steg, gikk han på uten den minste klage.

Da vi langt ut på formiddagen endelig kunne dukke inn i den svale, halvmørke gammen, lå det et drag av tilfredshet over det unge, glatte ansiktet.

~~~

Gammen ligger ved en liten elv. Til alle kanter brer villmarkene seg, og i elva er det ørret, stor ørret. Over myrene står moltene gule og saftige mot sensommeren.

En ro kom over oss. Ordene vi vekslet, ble myke og sparsomme, mens tiden gikk i oppløsning. Om det var natt eller dag spilte ikke lenger noen rolle. Det øde landskapet, stillheten, den gode trettheten etter en slitsom vandring slo an en grunntone som festet seg og gjorde alt annerledes.

Utpå den andre dagen kom varmen. Lufta over myrene skalv og bølget, det var godt å være innendørs bak tykke torvlag.

– Du fatter’n, hvorfor driver du så mye på med å fiske – egentlig?

Vi hadde ligget utstrakt på køyene en stund, lyttet til en liten skurrende radio som var innstilt på en finsk stasjon, der tangomusikken malte med en besnærende melankoli. Ingen hadde sagt noe siden vi åt noen småør­reter vi tok i elva på morgenkvisten. Så små var de egentlig ikke, sett med søringens øyne, men til disse traktene å være var de ikke noe å snakke om, knapt over halvkiloen, noen av dem.

Egentlig?

Sannelig ikke noe dumt spørsmål. Jeg hadde saktens spurt meg selv om det samme, uten å ha funnet noe enkelt svar eller forklaring, i hvert fall ikke dekkende for en sekstenårings nysgjerrighet på det voksne livets viderverdigheter.

... et klang også hult og litt tafatt. Men jeg fant ikke på noe bedre. Ikke akkurat nå.

– Tja. Jeg dro på det.

– For å skaffe meg fersk mat når jeg er på turene mine.

Det hørtes ikke helt overbevisende ut.

– Også fordi at da har jeg alltid noe å holde på med når jeg er på turer som dette her, noe som er både spennende og litt vanskelig.

Har noe å holde på med? Det klang også hult og litt tafatt. Men jeg fant ikke på noe bedre. Ikke akkurat nå. Jeg gløttet over på den andre køya og møtte Augusts blikk som fortalte at han ikke hadde fått svar godt nok på sin forundring over det faderlige forbildets utrettelige fiskeglød.

Hittil hadde jeg ikke helt klart å få den til å smitte over på ham, tross helhjertede forsøk. Ikke for det, han likte seg på turene våre, men han tilbrakte like gjerne tiden på en stein i elvekanten, urørlig, der han satt i dype tanker, eller på gammebrisken, og han kunne sove mesteparten av døgnet.

Så trengte han vel det, tenkte jeg.

Strengt tatt var det ikke så viktig heller. Om han skulle bli en lidenskapelig fluefisker, det fikk være hans sak. Til syvende og sist kunne ikke dette pres­ses på ham, det ville bare virke mot sin hensikt. Skulle han hengi seg til snø­resus og snelleskrik, måtte det jo komme fra en egen lyst, innefra ham selv.

Kanskje like greit, tenkte jeg ofte, la ham finne sine egne gleder. Jeg fikk nøye meg med å ta ham med og vise ham hva jeg liker å bruke tiden til, så fikk han velge selv.

Men hvorfor?

– Også liker jeg rett og slett å holde på med det. Jeg trives da. August kikket på meg fra køya, et nytt spørsmål lå på leppene hans, men i stedet sukket han og veltet seg over på ryggen, satte øynene i taket før han grep et utslitt, lefsete blad og leste videre.

~~~

Min sønns spørsmål satte seg fast. Det kom og gikk i dagene som fulgte, når jeg kastet etter elvas ørreter, kikket etter moltene innover myrdragene eller rett og slett ikke gjorde noe som helst.

Særlig da. Om jeg hadde satt meg til ved en høl og fulgte med i vannk­rusningene etter storfiskens vak, da dukket det opp.

~~~

– Det som er fint med fluefiske, er at det er en god anledning til å ikke gjøre noe som helst.

August slo opp øynene og kikket gjennom den blå røyken fra det lille bålet vi hadde fyrt opp ved midnattstid. Vi hadde pakket det mest nød­vendige i sekkene og vandret videre innover for et døgn under åpen him­mel. En halvkilosfisk stekte mot glørne, kaffekjelen duftet på kjeppen ved siden av.

Bak oss veltet midnattssolas fargeflom over nordhimmelen, speilet i stillestående, blankt vann. Myggen hvinte, tegnet buer og sirkler i sin evinnelige jakt etter tynn hud. Men den sjenerte ikke noe særlig. Vi var vant til den nå, også August, som ikke lenger lot seg irritere av de små plageåndene.

... hvis du sitter på en stein og glaner utover, tror folk flest at det er noe galt, men går du til elva og har ei fiskestang med, tror de at du fisker.

En ting hadde jeg klart å lære ham, at å kjempe mot naturen er den sikreste måten å miste motet på. Den som gjør det, er nødt til å tape, uansett.

Han smilte, slapp ut en kort latter.

Dette med å ikke gjøre noe som helst var noe han kunne forstå seg på.

– Hvis du sitter på en stein og glaner utover, tror folk flest at det er noe galt, men går du til elva og har ei fiskestang med, tror de at du fisker.

August humret igjen.

Jeg tenkte tilbake på mine egne ungdomsår, da et stadig tilbakevendende problem var å forklare voksne hvorfor jeg ikke gjorde noe, bare satt og glodde. Jeg ga tidlig opp å få noen av dem til å forstå at jeg hadde viktige ting å tenke på, at jeg slett ikke bare satt og glodde, men hadde viktige ting å gjøre, inne i mitt eget hode.

Den slags ble i tillegg forvekslet med slikt som latskap og det som verre var, men det var ingen vits å prøve å forklare. De forsto ikke likevel, uansett hvor hardt jeg prøvde.

~~~

Et nytt væromslag dro inn over viddene. Vinden snudde mot nordøst, regnbyger drev forbi, og det ble kjølig, nesten kaldt. Særlig nettene, da fikk vi bruk for alt vi hadde av klær.

Merkelig nok endret fisket seg til det bedre. Småfisken var ikke så ivrig og pågående som før. Hittil hadde det nesten vært et problem at fluene knapt kom på vannet før en eller annen småfallen elvefisk hogg etter den. Om det var storfisk i nærheten, hadde fluene knapt nådd fram til dem.

En kveld tok jeg en riktig fin ørret på drøye kiloen, rød og lekker i kjøttet, fet og rund over buken.

Da jeg dukket inn i gammen, satte August opp et bredt glis. Om han ikke hadde blitt noen tålmodig fluefisker, så hadde han i hvert fall en drivende sult etter ørret. Og laks, for den del.

Jeg renset fisken, snittet den langs ryggraden og skar av sidestykkene i full lengde. Deretter rotet jeg fram en plastboks med et tett lokk fra skapet, vasket den grundig, delte filetene i passe stykker som jeg la ned i lag på lag med et saltdryss mellom hvert. Så tettet jeg boksen, tok med en spade og grov den ned i myra bortenfor gammen. Der fikk den ligge et døgn. Innen jeg grov den opp igjen, satte jeg en brøddeig, stekte gylne pannebrød som stablet seg opp på bordet og spredte en liflig duft i det lille rommet. Det siste jeg gjorde før jeg hentet boksen, var å plukke med meg en romslig pose med molter, de første modne bærene denne sommeren, gule og bristeferdige av safter. Bærene knuste jeg med sukker og rørte det sammen.

Nå var tiden inne, fiskestykkene fikk ligge noen minutter i kaldt vann for å skylle ut saltsmaken, og så var måltidet klart.

... til slutt delte vi de runde, tommetykke pannebrødene og la på store hauger med rørt molte.

Vi åt til vi ikke klarte mer. Skar av tykke stykker av gravørreten, stablet det opp på de ferske brødstykkene og la i oss. Til slutt delte vi de runde, tommetykke pannebrødene og la på store hauger med rørt molte. Enden på dette var at vi ble liggende rett ut på køyene, stappmette og tilfredse. Ingen sa noe på lenge.

– Dette her er i hvert fall god nok grunn til å fiske.

August sukket fornøyd.

– Jo, slik mat som dette, vet du, den må man ut i villmarka for å få smake. Den er verdt en hel tur i seg selv. Dessuten er den ikke å finne i butikkene.

August nikket.

– Husk på det, at det beste i livet er ikke kan kjøpes for penger. Han sendte meg et langt øyekast før han forsvant i sine egne tanker.

~~~

En kort, lys latter brøt ut av elvesuset, sammen med lyden fra ei skrikende snelle. Øyeblikket etter stilnet det, før snella ga lyd fra seg på nytt.

– Fatter’n! Jeg fikk den. Jeg har’n!

Ropet kom fra toppen av en blank elvehøl, akkurat der elva faller ut og danner en strømkile som glatter seg til lenger ute. Selv hadde jeg mitt fulle hyre med å nå ut til et vak nederst i den samme hølen. Et lite prikk­vak som ikke kunne være uprøvd. Men kasteholdet var langt, akkurat de små meterne for mye som gjør at kastet må lykkes fullt ut. Jeg hadde nettopp fått til et kast som nådde nesten helt fram, og jeg ventet i åndeløs spenning på om fisken ville oppdage den lille tørrflua.

– Bare ta det med ro! Hold stramt snøre! Men la den gå som den vil!

Jeg ropte tilbake, uten at det kom noen reaksjon. August hadde nok hendene fulle nå. For litt siden sto vi sammen ved strømkilen øverst i hølen, og jeg pekte og forklarte at, der – akkurat der på den andre siden av strømmen, under det lille området med blankt vann, det er en god plass å legge flua. Der kan du nesten være sikker på at det står en større fisk.

August var i ferd med å gå lei, han hadde kastet en stund etter vakene under hovedstrømmen og hadde fått fisk i annethvert kast, men bare småfallen ørret, til å hale inn og hekte løs igjen.

Nå var det alvor. Jeg hadde tatt et par ørreter opp mot kiloen på det samme stedet før om årene, skikkelig fisk som måtte håndteres med for­siktighet. Kanskje jeg burde hjelpe ham, sørge for at han berget fisken. Men – tenkte jeg, det er nå engang slik at fluefisket må læres steg for steg, her fins det ingen snarveger. Alt må erfares, oppleves før det kan tas med videre og til sammen bygge opp en ferdighet.

Min ørret var treg, lot ikke til å oppdage flua, hvor fristende den enn var. Men ikke var det lett å rive seg løs heller, det er nå en gang slik at jo lenger flua får ligge, jo større er sjansene. Langsomt drev den innover, og da det neste kastet ikke nådde fram, snellet jeg inn og gikk oppover. Rett som det var, trengte lyden av Augusts snelle gjennom bruset fra stryket.

Idet jeg rundet et lite bjørkeholt, fikk jeg se ham, i full konsentrasjon med krum stang og snøret stramt ut i hølen. Han enset meg knapt da jeg kom ut på bredden.

Alt var gjort etter spillereglene. Stanga holdt han høyt, og på snelle­hånda hadde han trukket på ullvanten. Blikket var intenst. Et alvorlig, voksent drag lå over ansiktet. Jeg måtte nesten bite meg i tunga for å tie stille, unngikk å fange de kjappe øyekastene han sendte meg. Dette fikk være den unge fluefiskerens egen sak.

Fisken begynte å merke kjøret, og viste snart blanksiden i vassyta. Da snellet August langsomt inn, gikk ned på kne og var klar til å lande sin fisk. Bare fortommen var utenfor toppringen, ørreten stanget mot bunnen like foran oss. En fin fisk, kanskje kiloen tung, eller større enda.

Da – akkurat idet August skulle til å ta den helt inn for å gripe den, og fisken kom helt inn på grunt vann, slo den rundt i en siste kraftanstren­gelse og var løs.

.....kom helt inn på grunt vann, slo den rundt i en siste kraftanstrengelse og var løs.

August var først som lamslått, så kom det et desperat drag over ham. Han snudde seg mot meg med halvåpen munn uten at det kom en lyd. Til slutt slapp det ut en kort og inderlig ed. Han ble stående med blikket stivt festet ut i hølen, lenge, gjorde et hurtig kast dit fisken forsvant, men snellet inn med en gang og hektet flua i en stangring. Så stavret han bakover på bredden, gikk rundt seg selv et par ganger før han dumpet ned på en stein der han ble sittende mens munnen åpnet og lukket seg, alt i ett.

Jeg måtte smile, greide ikke holde tilbake en kort, humrende latter.

– Dette er ikke noe å le av!

August var skarp i målet.

– Nei, unnskyld. Det er ikke det.

Men en ny, nesten umerkelig humring presset seg fram. August ble mørk i blikket, reiste seg opp og sendte på nytt snøret utover hølen. Etter et par forsøk slo han fast at han ikke ville fiske mer i natt. Han ville tilbake til gammen.

~~~

Dagen etter forsvant han uten et ord med fluestanga i neven. Noen timer senere kom han tilbake med en ørret på tre–fire hekto og et bredt glis om munnen. Han la fisken fra seg på bordet uten noe mer snakk.

Dette var ikke noe å gjøre noe nummer ut av. Slik ville August at det skulle være, akkurat nå. Det syntes på lang lei.

~~~

– Du fatter’n, det er liksom vemodig å dra herfra.

Vi sto med sekkene på ryggen utenfor gammen. August sendte et siste langt øyekast inn i det dunkle tussmørket. Så lukket jeg døra, trykket den godt på plass og satte en kjepp på skrå mot bakken.

Langt utpå morgensiden, mens midnattssola skar flatt i trange stråle­bunter over de bølgende fjellene i det fjerne, satt vi lenge ved en sildrende kildebekk der vannet var iskaldt og godt. Svetten klebet, skuldrene verket av sekkereimene.

– Det er kult å fiske, men jeg tror ikke akkurat jeg kommer til å bli like ivrig som deg.

August hadde mer på hjertet.

– Jeg mener, det er ålreit å fiske når jeg er med deg, liksom.

Jeg tygde litt på dette.

– Men husk det August, at når du blir eldre, så kan det være godt å komme seg unna iblant. Og sier du at du skal på fisketur, har du alltid en god nok grunn.

De klare øynene hang seg fast i meg.

– Jeg mener ikke at du nødvendigvis må drive på slik som meg, men jeg vil at du i hvert fall skal ha fått med deg litt kunnskaper om dette her, så kan du velge selv når den tiden kommer.

Det ble stille en stund.

– Men vær forsiktig, kanskje blir du sånn, du også.

August sendte meg et skarpt og granskende blikk før han lot det gli ut over de endeløse viddene. Han svarte ikke.

© erland fjell 2009