Tidl. pubisert i "Alt om Fiske" nr. 4/2004
Oppdateringer nederst på siden

Laksens overmann?

Ikke mange har sett Göran Andersson fiske. Som regel forsvinner han til steder i elva der andre mener det er umulig å få ut ei flue. For Göran Andersson, mannen bak “underhåndskastet”, finnes knapt den standplassen som ikke kan fiskes med flue, selv om elvebredden er som en vegg bak ham. -Kan man stå et sted, kan man også fiske der, sier han - og ser ut til å mene det på fullt alvor.

 

-Egentlig handler det ikke om et enkelt kast, men en hel serie som bygger på den samme grunnteknikken, forklarer han. Andersson har på sett og vis gjort elva til en del av fiskere-dskapen. Han spenner opp stanga ved hjelp av motstanden som en lang fortom får i vannflata før han skyter ut snøret. Kasteteknikken har blitt et begrep blant fluefiskere verden over, og kalles like gjerne Anderssonkastet, men forveksles i Norge stadig med metodene fra skotske River Spey.

-Underhåndskast og Speykast er grunnleggende forskjellige, forklarer han.
-Mens man i Speykastet må legge ut hele kastelengden på vannflata først, bit for bit kan fiskeren med teknikken min skyte ut like mye snøre som i et overhåndskast. Samtidig kan han vinkle det opptil 90 grader fra opptrekket, og det uten å piske opp overflata slik speykasteren gjør.

52 somre i Norge

Vi sitter ved langbordet i gamlehuset på Lien Fiskecamp øverst i Orkla, der drev hanlakseskole fram til slutten av nitti-tallet. Nå fisker han, først og fremst, samtidig som han utvikler stenger og snører.

Blikket er tungt og stødig, og han snakker med brummende røst om fluefiske på en måte som ikke etterlater tvil om at han vet hva han snakker om, ned til minste detalj. Fluefiske har vært hans liv og lidenskap, helt fra han som femåring fulgte faren på årfaste reiser fra Gävle til de trønderske lakseelvene. Lenge var det Gaula som gjaldt, med et mellomspill i Stjørdalselva, før han slo seg til i Orkla i -87. Der han han vært hver sommer siden. Tilsammen blir det 52 år.

-Man trenger ikke reise verden rundt så lenge man har Norge, sier han.

Men reise verden rundt gjør han - vinterstid. Andersson er vel ansett blant fluefiskets celebriter og inviteres stadig til å holde rene kasteoppvisninger.

Den rette linjen og hjulet

-Det å kaste riktig er så enkelt at det nesten er skammelig. Han griper en ledning fra en varmeovn. -Hvis man tenker seg at man skal taue en bil med denne, må den strammes opp til en rett linje for at energien skal overføres. Det er grunn-prinsippet, den rette linjen mot målet. Vidre kan man tenke seg et hjul inne i snørebukta, og at dette kan gå raskere eller langsommere, samtidig som snøret kan styres omtrent som når man svinger et sykkelhjul. Hjulet hjelper til med å målrette kastet, samt presentere flua. Men selvsagt må dette trenes inn, gjerne på gressplene hjemme, og ustyret må tilpasses.

Andersson kikker på klokka. -Vi må til elva. Omtrent halv ti kommer laksen, nå når det er solskinn.

-Kommer klokka halv ti - laksen?

Mens bilen humper ned mot elva forklarer han. -Laksen har et fast vandringsmønster, og stanser ved hindringer i elva. Nå, i skarpt solskinn, kan det være slagskygger fra bratte elve-bredder eller broer. Laksen våger rett og slett ikke passere enkelte slike “skyggemurer”, og vandrer først når de forsvinner. Derfor kommer laksen hit på et bestemt klokkeslett.

Tvilen forsvinner straks Andersson gir seg i gang med sitt fiske. Med den største selvfølgelighet sender han snøret tvers over elva i et elegant kast, selv om greinene nærmest kiler ham i nakken. Det slår meg med en gang at dette må være den riktige måten å gjøre det på, og at Andersson vet hva han driver med.

Laksen hogger

Flua fiskes inn mot bredden tretti meter nedenfor. Så trekkerr han inn snøret, hever stanga slik at det løftes klar av vann-flata og fører det mot seg mens han vrir kroppen ut mot elva igjen. I det samme faller den lange fortommen ned et par meter ovenfor, og en åpen snørebukt danner seg bak stanga, før han trekker endebutten inn mot magen, slipper snøret, og i en trang bue skyter det ut over elva. Fortommen rykkes løs, løftes og strekker seg slik at flua plopper ned inntil motsatte bredden. Kastet gjentas nedover hølen. Hele tiden har Andersson blikket festetpå elva.

Nederst, på strømnakken, skjer det. Like bak flua syder og koker det, og i det samme krummer stanga seg. Det rykker og river. Andersson lar laksen gjøre som den vil. Straks fisken roer seg legger han stanga mot skulderen og rusler oppover bredden. Laksen følger som en lydig hund, til Andersson har kommet dit han vil lande sin fisk. Med stor ro lar han laksen slite ut seg selv, til den kan ledes inn mellom steinene. Da går han innpå den bakfra, griper hurtig om sporden og løfter den inn på bredden. Det hele har gått så enkelt og liketil for seg, nesten uten lyd fra snella, og uten at den sølvblanke, seks kilo tunge laksen har vist seg annet enn i et par volter i vannflata.

Da Göran Andersson gliser tilfreds, løfter og beunrer sin fangst, i det øyeblikket aner det meg at jeg er på elvebredden sammen med laksens overmann. Klokka er tjue på ti.

Slutter aldri å undres

Kvelden er vakker. Elva bukter seg nedover i et hvitskummet stryk mellom steile bredder, der brattliene står som en uryddig synsrand i alle sjatteringer av blågrønt. Sola har gått ned. En rød kveldshimmel speiles i elva. Det er kjølig.

Vi sitter på hver vår rundslipte stein med kaffekopper i nevene. Andersson lar blikket gli over elva, ustanselig. Det er stille, bortsett fra det malende bruset fra elva. Etter en stund spør jeg om det ikke blir slik, at når man så til de grader mestrer kunsten, forsvinner ikke da noe av spenningen?

Göran Andersson ler. -Å nei. Jeg slutter aldri å undres over laksen. Selv om jeg har samlet og systematisert mine erfaringer gjennom et halvt århundre,

oppstår det stadig uventede situasjoner der jeg står igjen som et spørsmålstegn. Han humrer igjen.

-Om jeg klarer å fange de største laksene, de over ti kilo, det er like spennende hver gang,. Smålaksen er enkel å ha med å gjøre. Men de store er like utfordrende nå som da jeg fisket mine første lakser.

- Er du opptatt av rekorder?

-Nei, ikke nå lenger. Jeg tror da heller ikke jeg kan slå min egen lakserekord. Den er på tjueseks kilo, fra Emån.

Men en laks til over tjue kilo, det skulle vært moro.

-Men hva skal du med alle laksene du tar? Det må bli en del i løpet av en sommer?

-I 1987, det første året her i Orkla, tok jeg 37 lakser over 12 kilo. Men det var den beste storlakssesongen. Jeg slipper jo ut igjen de fleste, og beholder bare 5-6 fisker som jeg leverer til røyking, og et par til graving. De store laksene, både hanner og hunner, som har tatt seg fast standplass i elva og fått den brune gytefargen, skal tilbake i elva. Etter 15. juli setter jeg tilbake alle hunlakser, uansett.

Fiskeren fanger - ikke fluene

Kvelden går over i natt. Det er som en skumring, egentligmørkt blir det ikke her i Trøndelag, først i juli.

-Det er så enkelt å fokusere på fluene, sier Andersson med ett. -Å lese elv, derimot, er vanskelig. Men vegen til å lykkes i laksefisket starter der. Les elva, og lær den. Prøv å forstå laksens standplasser, ikke bare hvor de er, men hvordan de er. Under overflatestrømmen kan vannet gå i alle retninger. Først når man vet noe om dette, kommer betydningen av å kunne kaste presis. Aller sist kommer fluene. Det er ikke flua som fanger fisken, men fiskeren, sier han.

-Men enda viktigere er samhørigheten med naturen, fortsetter han. -Hele naturen lever i sin egen rytme, som en puls. Enkelte morgener når jeg går til elva er det som om alt trykker seg ned og venter. Det er absolutt stille, ikke en fugl høres, knapt et insekt viser seg. Det er så man kjenner seg tom og nedtrykt selv også. Da går jeg like gjerne tilbake og sover videre. Men er jeg på plass når naturen våkner, når fuglesangen stiger og alt liv tar til å røre på seg. Da vet jeg at laksen tar.

I Orkdalen har stillheten senket seg. Bare elvesuset ligger der, som en tung, mollstemt grunntone.

-Jeg er avhengig av elvesus, sier Andersson. -Og jeg er avhengig av å fiske.

Etter en tenkepause legger han til: -Og å leke med fluesnøret, utforske dets muligheter. Det er en pasjon. En besettelse.

***

Om en 7-åring ved en Härjedalselv

-“Farsan” var stangbygger i Gävle, med splitcanestenger for spesielt interesserte. Jeg vokste opp i et miljø der fluestenger og aksjoner var av de viktigste ting i livet. Som sjuåring var jeg alt en brukbar kaster. Det året fikk jeg være med “farsan” og noen kamerater til deres hem-melige lille å et sted i Härjedalen. Men når fiskeplassene skulle fordeles, ble jeg sendt til de dårlige delene av elva, ned i stryket. Der var det imidlertid en liten høl, innunder ei stor bjørk, og der vaket en riktig fin ørret. Jeg kastet og kastet fra en grusbanke, men fikk det ikke til.

Plutselig slo det ned i meg, hvorfor ikke gjøre om selve snøret? Jeg sprang opp i teltet og fant et flettet snøre, slikt som var vanlig på den tidens slukstenger. Etter litt nøling klipte jeg over det kostbare fluesnøret av silke, og knyttet dem sammen.

Nå gikk det slik jeg håpet. Snøret hvislet flatt innunder bjørka og serverte flua midt i vaket. Fisken tok med en gang, og da jeg sto andpusten foran “farsan” og de andre med en trekilos ørret, gjorde de store øyne og lurte selvsagt på hvordan jeg, guttungen, hadde fått den. Da jeg fortalte at jeg hadde klippet av silkesnøret, ble “farsan” et øyeblikk mørk i blikket, men det lysnet snart i stoltheten over sønnens bragd.

Da vi kom hjem lagde han ny og litt stivere stang til meg, slik jeg ville ha den. Det var i -52, og ble den spede starten på utviklingen av en helt ny stangaksjon og kasteteknikk.

Om laksens væremåte

-Laksen er enkel. Men den reagerer på små endringer som vi mennesker har mistet kontakten med for lengst. Jeg tror ikke den er i stand til å tenke og trekke slutninger. Men en gang i Emån i Sverige steg et enormt sjøørrethode få meter foran meg. Jeg glemmer aldri det store øyet som liksom vred seg og fokuserte, som om fisken ville ta meg nærmere i øyesyn. Fluene mine var den ikke interessert i. Jeg tror alikevel ikke den skjønte sammenhengen.

Andersson deler laksens hoggadferd i fem faser.

-Det er fisk av grad 2 og 3 fiskeren oftest støter på. Poenget er at man må fiske mot et bestemt mål og vurdere om man har mulighet til å lykkes, og endre strategien etter forholdene.

 

Om fluer

Flere kjente fluemønstre har sin opprinnelse i Göran Anderssons bindestikke. Via elevene hans har de spredt seg. Nå og da har han gjenfunnet dem i fisketidsskriftene som andres oppfinnelser.

Andersson gir ikke fluene navn. De er “langvinger”. Men han bruker mye tid på dem. Det er viktig at de er solide og riktig bygget opp, mener han.

-Jeg skreller bort all pynten, som er der for fiskerens skyld, og forsterker det s om laksen oppfatter. Når vi bruker flytesnøre ser fisken flua fra undersiden,. Derfor binder jeg dem med bred profil i rombeform og gjerne på dobbeltkrok, i ganske små størrelser. De store enkeltkrokene, “jernene” passet til fisket med fettet synkeline, forløperen til flytesnøret, som presenterte flua dypere, forklarer han.

-Jeg bruker mye kontrast, og velger farger etter elvas omgivelser. Når laksen får øye på flua, er det mot elvebredden. Men når hoggimpulsen utløses, er nesten alltid himmelen bakgrunn. Flua skal stå i kontrast, så laksen ser den. Det er meningsløst

å velge flue etter fra fargen på vannet, slik vi ser den mot bunnen. Laksen har hele tiden blikket vendt oppover. Og fluas størrelse og hastighet må sees i forhold til avstanden mellom fisk og flue. Jo lavere vannstand, jo nærmere laksen passerer flua. Vannets siktbarhet kommer også inn her.

-Jeg tror at jeg var en av de første som bant fluene på korte messingtuber. Jeg la merke til at fluer på lange tuber ofte kroket på utsiden av laksekjeven, fordi fisken hogg etter fluas hode. Derfor kortet jeg tubene ned, mer og mer, til en centimeters lengde, samtidig som jeg gjorde fluehodet mer markert. Dette var på 70-tallet, og har vist seg å fungere bra siden.

Om kastet og utstyret

-Behersker man bare overhåndskastet, er en tredjedel av elva tilgjengelig. Når man har lært seg min teknikk, blir hele valdet man har betalt for fiskbart. En annen ting er at fluene ikke ender i trærne eller slås i stykker mot elvebredden, sier Andersson.

-En god stang for underhåndskast må ha en dyp aksjon med kort slaglengde, og skyteklumpens lengde må tilpasses omgivelser og kastevinkel. Fortommen må være lang, halvannen ganger stanglengden, minst. Tankegangen er at stanga bygger snørebukta, med hjelp fra kasteren og fortommens motstand i vannflata.

Det viktigste er å legge inn de riktige pausene, slik at stanga får tid til dette, forklarer han.

-Egentlig misliker jeg ordet skyte-klump, sier han. -Det leder tankene hen på noe ganske annet enn det smidige, tynne snøret. Jeg bruker ofte ordet kastevekt, det er jo nettopp det snøret er, mener han.

-Man må bli vant til tanken på at skyteklumpen, eller kastevekten, av og til må skiftes. Man gjør jo det for å fiske dypere, så hvorfor ikke for å kaste ulike steder på vannflata? Det holder med to snører for de ulike underhånds-kastene.

Göran Andersson har utviklet et par hundre stenger i løpet av de siste 15 årene. For amerikanske SAGE har han laget tohåndsstengene i såkalt "European style" og han står bak samtlige stenger og snører fra svenske LOOP, der han også er medeier.

-Det tar mye tid å utvikle stenger, og jeg vil ikke arbeide med stenger jeg ikke vil fiske med selv, sier han. -Jeg må trives med dem.

-For noen tiår siden, da splitcane, glassfiber og det nye karbon-materialet eksisterte side om side, gjorde jeg tusenvis med kast, målt med centimetermål, for å sammenlikne dem. I dag fatter jeg ikke at jeg orket. Men gjennom alle disse kastene gjorde jeg små uregelmessigheter som satte meg på sporet av nye kast. Feilene i testene førte til ny kunnskap, forteller han.

-Jeg har slitt som et dyr for å utvikle de kastene som mange driver med i dag, sukker Andersson.

Om ”catch and release”

-Ideen er god, den handler jo om å bevare fiskebestandene. Men selve uttrykket liker jeg ikke, og jeg misliker å fiske der jeg er tvunget til å sette ut fisken. Jeg vil at det skal være mitt eget valg. Det er bedre med en hard fangstbegrensning, og at fiskeren selv bedømmer om fisken skal settes tilbake. Fiskere bør opplæres til å sette ut igjen fisk som kan settes tilbake. Jeg fisker ikke for å dra fisk hjem, men for totalopplevelsen, forteller Andersson.

-Min mor var snill, stadig slepte jeg hjem fisk som hun tok seg av. En dag i fjortenårsalderen fikk jeg selve drømmefisken, en nysteget, blank og vakker sjøørret fra min hjemlige elv. Stolt og glad tok jeg den med hjem og la den på den faste plassen ved kjellerdøra. Men alt mor sa var: "Fikk du bare en i dag?". Hun så det ikke slik som jeg. Skuffelsen var enorm, og fra den dagen sluttet jeg nesten helt å ta med fisk hjem.

Om skole og elever

Ved siden av lakseskolen i Norge, har Andersson undervist ved norrlandselva Byske de sitste årene, tilsammen et åttitalls elever hver sommer. Dessuten har han holdt kortere kurser fra, fra Finnmark i nord til Italia i sør. Nylig var han på han en ren oppvisningsturne i USA. Mye takket være Anderssons "amerikanske" tohåndsstenger har dette fisket hatt et kraftig oppsving der borte.

-Bortsett fra de rene nybegyn-nerne, må de aller fleste gjennom en avtrening før de kan ta til seg den rette teknikken, forteller han.

-Innerst inne brenner jeg for å lære andre å bli dyktigere kastere, slik at de får mer ut av sitt fiske, og får den gode opplevelsen av at fisker og utstyr virkelig fungerer, at snøret blir som en forlengelse av fiskeren selv, av fiskerens egne tanker.

Om laksevald og internett

-Grunneierene bør samarbeide om forvaltningen over lengre elvestrekninger, slik at fangstmengden tilpasses reproduksjonen, mener Andersson. -Slik kan det også forhindres at uerfarne fiskere betaler store summer for dårlige vald, noe som undergraver eierenes egne interesser på lang sikt. Internett bidrar til dette, samtidig som det svekker de brede kunnskapene som tidligere ble formidlet ved at man måtte søke dette hos de lokalkjente. Nå er jo alt på nettet, tror mange.

Oppdatering 08.feb. 2009

Siden dette intervjuet ble gjort i 2003, har Andersson fortsatt arbeidet med stenger, snører og annet utstyr for sitt firma Loop. Tilsammen har det blitt fire-femhundre stenger ute på markedet, tar man med det han lagde for Sage på åtti- og nittitallet.

Annet har pent måtte vente i årevis, ikke minst nytt materiale om hans unike kasteteknikk.

Samtidig er det nye dvd-prosjekter på gang, med hans danske samboer Elin bak kameraet. Og i disse dager gjøres forberedelsene til sommerens laksefiske-skole som foregår i Verdalselva i hele juni, i samarbeid med tre grunneiere med tilsammen en og en halv mil elv til disposisjon. Det gamle problemet i Verdalselva med slamfarget vann skal nå være løst med forbygninger.

Det skorter ikke på idèer og produktivitet hos Anderson. Om det blir ferre nye stangserier i årene framover, kommer det i stedet desto mer annet.

© erland fjell 2009